Tusen millioner takk til Espen (alias @eik) for dette catchy musikalske innslaget fra tv-showet «Blue Peter» i 1964. For noen moves.

 

Publisert 9. september 2009.

2 kommentarer:

 

Four – fire jenter som blogger om alt mulig

09.sep.2009 kl.16:59

Hei, nå kan du vinne film på bloggen vår!:-) four.blogg.no

Thomas Berg

10.sep.2009 kl.08:23

Beyoncé kan ha litt å lære ved å studere disse gutta.

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg vet ikke hvor mange ganger følgende formel er blitt gjentatt i den europeiske komedien mellom 1550 og 1800, men det er ikke så rent få: Gutt elsker pike. Pike elsker gutt. Pikes far (evt., sjeldnere, gutts far) misbilliger og vil ha datteren (sønnen) giftet bort med et bedre parti. Fars tjener, en gløgg fyr (evt., sjeldnere, kvinne) av folket, finner legger en plan som lar ham på samme tid bringe de to unge sammen og spille den forstokkede faren et pek. Repeat as often as necessary.

harlekin 1

Det er denne oppskriften som ligger til grunn for Commedia dell’Arte, det folkelige improvisasjonsteatret som oppstod i Italia på 1500-tallet og som var opphavet til skikkelser som Harlekin og Columbine – de oppfinnsomme tjenerne – Pierrot og Pantalone. Siden den gang har x antall komedieforfattere benyttet seg av dette motivet, som gir dem en klassisk tre akts dramaturgi servert på et fat, deriblant Molière og Ludvig Holberg.

Det var Holbergs «Mascarade» jeg var og så i Bergen på lørdag, og av alle komedier som er bygget over samme lest, virket denne utgått. I motsetning til for eksempel «Den Stundesløse» er ikke «Mascarade» noen karakterkomedie, den er en anorektisk situasjonskomedie der man aner et snev av nerve mellom Henrik (den gløgge tjeneren, spilt av Bjarte Hjelmeland) og Jeronimus (den strenge faren, spilt av Helge Jordal), som har en konstant diskusjon gående: Henrik er for tant og fjas og fest og moro og maskerade, som til synelatende er så hæla i taket som det er mulig å få det, mens Jeronimus formaner til pliktfølelse og sømmelighet. Dessverre går mesteparten av tiden med på slitsomme romantiske forviklinger og morsomheter som sikkert var hysterisk morsomme i 1724.

Den som virkelig klarer å foredle denne formen er Molière, Holbergs store inspirasjonskilde. Molière ser potensialet i den bedratte farsskikkelsen, som tittelfigurene i «Den gjerrige» og «Den innbilt syke», og gjør dem til ekstreme, eksentriske figurer i et dannet urbant univers som har lav toleranse for diller. Den gjerrige Harpagon vil gifte datteren sin bort til en bankier, den innbilt syke vil hun skal ha en lege, og plottets funksjon blir å dempe den stivsinnede patriarken og la ham få et mer balansert og realistisk syn på livet. Men som alltid hos Molière skjer det med et visst vemod: Det er fullt mulig å føle sympati med den latterlige mannen som alle ler av bak hans rygg, og se på det med smått blandede følelsen når han får slilpt ned sine skarpe kanter og blir brakt inn igjen i folden.

I sine bedre komedier, «Den Stundesløse» og «Erasmus Montanus», bruker Holberg plottet på samme måte som Molière og skaper en spenning mellom enkeltmennesket og fellesskapet som føles relevant også i dag. Molière forfiner samme tanke i «Misantropen» og «Don Juan», der de romantiske sidene ved plottet er tonet ned til fordel for å utforske en steil og prinsippiell hovedperson og dennes kamp med konformiteten. Alceste og Don Juan er selvopptatte og selvforherligende, de er superindividualister på godt og vondt og gjør valg som er ukloke – men de har på mange måter rett. Slik blir det den stivsinnede adelsmannen, mer enn tjenerne, som er det tradisjonelle, som blir den virkelig skarpsynte i Molières stykker – selv om Sganarelle i «Don Juan» på mange måter føles som en korrigerende voice of reason overfor sin vellystige herre.

Men det er ikke vanskelig å se for seg hvilken appell det må ha hatt når publikum for tre og fire hundre år siden så tjenere som Harlekin og Columbine se skrått til og spenne ben for de rikes ekstravagante eksentrisiteter. På sitt beste bobler selv de lette Commedia-baserte komediene av oppfinnsomhet og virkelyst. Den følelsen har ikke Holberg helt fått til i «Mascarade», rett og slett fordi replikkene sjelden er gode nok. Den gamle oppskriften kan fremdeles smake, men neste gang bør norske teatre velge et stykke som gir litt mer å bite i. Noen flere sjokoladebiter og rosiner i deigen er iblant akkurat det som skal til.

harlekin med gitar

 

Publisert 7. september 2009.

 

 

Min kjærlighet til IMDb vokser for hver dag. Særlig for hver dag jeg ser en film eller en tv-serie med en eller annen birolle med et eller annet fjes som jeg vet jeg har sett før et eller annet sted. Det er noen oppdagelser, når det viser seg at du hadde sett fjeset før, men i en annen sammenheng en først antatt, som er særlig tilfredsstillende – nesten som endelig å få klø på et myggstikk.


Richard Beymer

  • Tony mot Natalie Woods Maria i «West Side Story».
  • Spilte også Benjamin Horne i «Twin Peaks»

er det ikke beymer 1

er det ikke beymer 3


Russ Tamblyn

  • Spilte Jets-lederen Riff mot Beymer og Natalie Wood i «West Side Story»
  • Spilte også Dr Jacoby i «Twin Peaks»

er det ikke tamblyn 1

er det ikke tamblyn 2

Tyne Daly

  • Spilte Clint Eastwoods sidekick i «The Enforcer»
  • Spilte også moren til Amy Brenneman i «Judging Amy»

er det ikke daly 1

er det ikke daly 2

Rory Cochrane

  • Spilte stoneren Slater i «Dazed & Confused»
  • Er også Tim i «CSI: Miami»

er det ikke cochrane 1

er det ikke cochrane 2

Josh Charles

  • Spilte Knox Overstreet i «Dead Poets Society», til dags dato filmen jeg har gråt mest av. Men jeg var femten, altså.
  • Har plutselig dukket opp som fast pasient i «In Treatment», mot Gabriel Byrne.

er det ikke charles 3

er det ikke charles 2

 

Publisert 7. september 2009.

3 kommentarer:

 

Irm

07.sep.2009 kl.15:50

Jeg er blitt helt avhengig av imdb og sjekker opp alle filmer/tv serier jeg ser, samt fjes eller navn jeg er usikker på.

Inger Merete

07.sep.2009 kl.23:47

Imdb er prokrastineringsverktøy nr 1. Jeg setter den over både Twitter og Facebook.

Line

08.sep.2009 kl.10:34

Oj, oj. Rory Cochrane. Verdifull informasjon.

BERGEN (Dette er ikke en blogg): Jeg brukte bare en av de to billettene mine som var holdt av til meg da jeg skulle anmelde «Mascarade» på Den Nationale Scene i går. Rett før forestillingen skulle begynne kom en fyr småløpende og skyflet seg gjennom benkeraden og satt seg ved siden av meg. De neste to timene satt han og lo hysterisk av hver minste lillefingerbevegelse på scenen. Det gikk ti minutter før jeg ble overbevist om at han var en agent fra teatret, utsendt for å forsøke å påvirke kritikeren til å tro at dette var det morsomste verden hadde sett siden ristet brød. Men det klarte han ikke HA HA HA HA HA.

 

Publisert 6. september 2009.

 

Det er noe med kneisende seilskip og beretninger om livet til havs. Samme hvor grimete og brutalt det beskrives, har det en egen romantikk ved seg. Det er noe som gjør at man får lyst til å være med på det, litt i alle fall, selv om vi vet hvor intenst annerledes det er sammenlignet med slik det er beskrevet i romanene. Det er noe ved det iboende eventyrlige, tror jeg, det å være på vei mot hva som nå dukker opp i horisonten, og det ubestridt estetiske i et skip for fulle seil som kaster seg inn i bølgene.

En gang var jeg på et minitokt med Christian Radich fra Sandefjord til Oslo. Utfra hva slags reiser som vanligvis kvalifiserer til ordet «tokt» var dette av det særs ufarlige slaget, en bråte familier som kjente hverandre litt, og som syntes det var moro å være til sjøss og dra i tau og som selvsagt skålte i hvitvin idet skuta seilte inn i Oslofjorden.

Men som alle andre ombord måtte også vi jobbe, fire timer på og åtte timer av. Selv var jeg blant dem som ble vekket midt på natta, under liten storm i Skagerrak, og oppleve med egne øyne hvordan skipet som hadde virket så stort da vi gikk ombord, nå virket veldig lite – men desto mer grasiøst der det snodde seg mellom de store, mørke bølgene. Og det var litt av et kick da vi klarte å snu det store seilet, som plutselig og etter veldig mye draing slo rundt med et dypt sukk. Da følte jeg meg veldig nær et eller annet. Noe stort og grunnleggende.

For en som elsket «Skatten med Sjørøverøya» og var forelsket i Gabriel Byrnes sjørøverkaptein i «Håkon Håkonsen» som liten (og «Haiene» på videregående) var det vel bare et spørsmål om tid før jeg måtte begynne å lese Herman Melvilles «Moby Dick». Jeg benytter anledningen nå da det er kommet en ny oversettelse av Bjørn Alex Herrmann, som jeg har så stor tillit til at jeg lar originalutgaven ligge, og med et entusiastisk forord av Jan Kjærstad. Ettersom dette ingår i amerikansk nasjonallore var det jeg, og sikkert de fleste andre, visste fra før at dette handler om kaptein Akabs utrettelige jakt på den hvite hvalen Moby Dick, sett gjennom øynene til den gåtefulle Ismael. At det skulle være en fortelling av det mildt sagt medrivende slaget, var som forventet. Bare les kapittel 30, bokens kanskje korteste:

Da Stubb var gått, ble Akab stående og lene seg over rekka en stund, før han, slik han hadde fått for vane den siste tiden, ropte til seg en matros fra kveldsvakten og sendte ham ned etter elfenbenskrakken og pipen sin. Etter å ha tent pipen fra natthuslampen og plassert krakken på losiden av dekket, satte han seg ned og røykte.

I norrøn tid ble de sjøglade danske kongenes troner, ifølge tradisjonen, laget av narhvalens støttenner. Så hvordan kunen man da se Akab benket slik på sin trefot av bein uten å tillegge ham den kongeverdighet den symboliserte? For Akab var en dekkets khan, og en sjøens konge og Leviatans store herre.

Det gikk noen øyeblikk, da tykke røykskyer kom fra munnen hans i raske og jevne puff, som blåste tilbake i ansiktet på ham igjen. «Nå da,» sa han til slutt for seg selv, og tok pipen ut av munnen, «røykingen gir meg ikke lenger noen trøst. Åh, min pipe! Det må være dårlig stelt med meg, når du har mistet din sjarm! Her har jeg strevd uten å være klar over det, i stedet for å nyte, – ja, og tankeløst røykt i lovart hele tiden, i lovart, og med så nervøse drag at jeg ligner en døende hval, som om mine siste blås var de sterkeste og mest forpinte. Hva skal jeg med denne pipen? Denne tingen som er ment for sjelero, til å sende opp sindige hvite røykskyer rundt sindig hvitt hår, ikke rundt strie jerngrå lokker som mine. Jeg vil ikke røyke mer-»

Han kastet den ennå glødende pipen i sjøen. Gloen freste i bølgene, i samme øyeblikk skjøt skipet forbi boblen fra den synkende pipen. Med den bredbremmede hatten trukket ned i pannen humpet Akab ustøtt frem og tilbake på dekket.

moby dick

Romantisert? Å ja. Pompøst? You bet. Men får det deg ikke til å ville forlate byen, bare for en kort tid, og prøve det harde, farlige, illeluktende og ubekvemme livet til havs? Melville skriver med en prosa så mettet og detaljrik at det grøsser i en. Kanskje har noe av fascinasjonen med å gjøre at havlivet, slik det skildres, er så enkelt, at målet er så uttalt – komme seg til neste kyst, drepe hvalen – at det nødvendigvis vekker noe meditativt og drømmersk i den reisende, at det begrensede universet ombord på et skip gir grunnlag for noen fundamentale betraktninger. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at det er noe ved disse bøkene som gir meg lyst til å tenke mer på det, skrive om det kanskje, til og med og i all uskyldighet prøve. Men jeg tror jeg foretrekker at hvalen ikke er der.

 

Publisert 4. september 2009.

 

Vil du engasjere dine venner? Få tiden til å gå mens du utsetter arbeidsoppgavene enda littegranne? Start en diskusjon om Sprite på Facebook:

Inger Merete Hobbelstad drakk vi virkelig Sprite en gang i tiden? Og likte det? Hva faen var det vi holdt på med?

3 hours ago via Twitter · Comment · Like / Unlike

Thomas Karlsen likes this.


Øyvind Holen

Jeg så Sprite-reklame første gang i Syden, og trodde det var reklame for sprit. 7-Up vil alltid være bedre
3 hours ago · Delete

Thomas Karlsen

Thomas Karlsen

Vi var treskaller. Alle har nå lært seg at det bare fins én brus – 7Up. Eller de burde i alle fall ha lært det.
3 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

Hva betyr egentlig navnet 7Up? Hva var det syv av? Og hvorfor var de på vei oppover?
3 hours ago · Delete

Kristian Figenschou

Kristian Figenschou

Vel, det hadde sin funksjon sammen med hjemmebrent, og sammenligna med smaken fra vestfossens hjemmebrent, så var vel Sprite Allah’s gave til smaksløkene.
3 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

… og der var hjembygda med i debatten😀
3 hours ago · Delete


Øyvind Holen

Har du ikke hørt den gamle vitsen om oppfinneren som prøvde å finne verdens beste brus. Han begynte med 1-Up, fortsatte med 2,3,4 osv, og døde blakk og bitter etter at ingen heller ville ha 6-Up-brusen hans.
3 hours ago · Delete


Øyvind Holen

According to Professor Gary Yu (UCSB) and researchers for the once popular «Uncle John’s Bathroom Reader» the name is derived from the atomic mass of Lithium, 7, which was originally one of the key ingredients of the drink (as lithium citrate).[1]

However, there are numerous myths explaining the name. Such as:

Read more

* Its creator named the soft drink after winning at a casino with 3 rolls of 7 and the letter U.[2]

* The drink was formulated with seven flavours plus the bubbles from the drink’s carbonation (the bubbles go up).

* The original bottle contained seven ounces; its creator came up with the name while playing dice.

* 7 Up was the 7th large commercial lemonade brand that tasted the same.

* The name was created because the company had previously failed six times, hence the name «7 Up».[2]

* Before the formula change in 2006, a can of 7 Up included seven ingredients.

* The «Up» in the drink’s name might refer to the original inclusion of lithium citrate, w

3 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

Du må ikke si sånne ting til meg. Jeg synes nemlig det er ganske morsomt. Ler uforholdsmessig mye her nå.
3 hours ago · Delete


Øyvind Holen

Bare ikke få Spriten din i nesa…
3 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

Men det er altså brus med et navn som du må være kjemiker for å få riktige assosiasjoner til. Lurer på hvordan de argumenterte for den på styremøtet. Og hvilke markedsundersøkelser de viste til. «ALLE vil ha lithium nå».
3 hours ago · Delete

Martin Nordahl Andersen

sprite er da ingenting? (har du fått dette servert nylig eller kjøpt flaske) Møkkadrikken over alle møkkadrikken er nemlig grans cola! Fysjameg!
3 hours ago · Delete


Øyvind Holen

Fanta kan du også få billig av meg. Dårligste appelsinbrusen noensinne? Fanta Lemon derimot…
2 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

Jeg ser deg og høyner: Vanilla Coke. Og Dr Pepper. Sistnevnte ser dog ut til å ha en merkelig appell blant b-popstjerner og gangstere i ghettofilmer.
2 hours ago · Delete


Øyvind Holen

Men det verste jeg noen gang har smakt av brus er Hubba Bubba-brusen. Smak av rød Hubba Bubba
2 hours ago · Delete


Øyvind Holen

Oscar Syltes pærebrus er også ganske jævlig. Ananas-brusen er derimot en klassiker.
2 hours ago · Delete

Martin Nordahl Andersen

Martin har et siste ess i ermet….gamle Grans Cola Light! Herre!
2 hours ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

Hva bra brus angår slår jeg imidlertid gjerne et slag for Orangina, appelsinbrusenes Bollinger. Særlig når den serveres i søte små glassflasker, fortrinnsvis på et hotell på en eller annen riviera.
2 hours ago · Delete

Alexander Bergan

Jeg synes RC-cola digg!
2 hours ago · Delete

Martin Nordahl Andersen

Oscar Syltes pærebrus: Får den alltid servert hos foreldrene til kjæresten min i Ålesund så den blir i allefall servert i hyggelige lag. Men den er jo kjemisk fri for pærer da.
2 hours ago · Delete

Martin Nordahl Andersen

RC cola er fantastisk. Den som ikke liker den har halm i ganen.
2 hours ago · Delete

Eva Tveiten Lüdemann

Ok, Crystal.pepsi. Den var blank!
2 hours ago · Delete

Alexander Bergan

Tror det er sjukt mye sukker i rc-cola. Jeg jobba i et mineralvannsutsalg og fikk drikke så mye jeg ville gratis. Et under at jeg ikke har livsstilsdiabetes!
2 hours ago · Delete

JR Bruun

Klassisk utsagn fra pressetalsmann for Coca-Cola etter floppen med New Coke og kostbar relansering av «Classic Coke» (vanlig cola), da han ble spurt om alt dette var planlagt for å få medieomtale: «We’re not that smart. And we’re not that stupid.»
2 hours ago · Delete

Kristian Thoen

Vi drakk også Krystall Pepsi…:\
about an hour ago · Delete

Kristian Thoen

Og Urge har kommet på 1.5 liters flasker…. dette er nødt til å gå til h*
about an hour ago · Delete


Inger Merete Hobbelstad

The New Yorkers Malcolm Gladwell skriver om fadesen med New Coke og Coca Colas m… Read moreåte å møte Pepsi-utfodringen på i sin bok «Blink». New Coke hadde vunnet over Pepsi i flere blindsmakinger, men floppet etter lanseringen. Hvorfor? Fordi det å ta en slurk er annerledes enn å drikke en flaske, og søtheten som tiltaler deg ved første møte med tungespissen kan føles emmen etter hvert.

«Pepsi, in short, is built to shine in a sip test. Does this mean that the Pepsi Challenge was a fraud? Not at all. It just means we have two different reaction to colas … In order to make sense of people’s cola judgements, we need to first decide which of those two reactions most interest us».

2 seconds ago · Delete
Publisert 2. september 2009.

Det er ingen som fanger ansiktet på lerretet på samme måte som Ingmar Bergman. Det visste man jo egentlig fra før, men et gjensyn med «Det syvende segl» mandag kveld virkelig banket det inn.

vlcsnap5845128

vlcsnap5818233

Se bare på denne scenen, fra vertshuset, like før gestene bestemmer seg for å ta gjøgleren Jof, som blir urettmessig anklaget for å ha stukket av med smedens kone:

vlcsnap5842894

vlcsnap5841703

vlcsnap5843031

vlcsnap5843273

vlcsnap5843407

vlcsnap5844160

vlcsnap5844438

Det har naturligvis å gjøre med eminente skuespillere i møte med en satans skuespillerinstruktør, men det har også å gjøre med det fabelaktige lyset, som gir ansiktene dybde, bringer frem ben og linjer og ikke minst gir bildene en air av det barokke. Og hva er mer passende enn dét i en film som så sterkt minner om et middelaldersk mysteriespill, og som lar det moderne, fragmenterte og eksistensielle møte en nesten Dante-lignende tanke – eller håp? – om en sinnrik orden som til sist bringer en form for rettferdighet, og en form for fred.

vlcsnap5837141

vlcsnap5837188

vlcsnap5859396

 

Publisert 2. september 2009.

 

Å, Thomas, denne hadde jeg jo nesten glemt. Takk til deg og bloggen din for påminnelsen.

 

Publisert 1. september 2009.

Én kommentar:

 

Thomas Berg

01.sep.2009 kl.17:35

Bare hyggelig🙂

Kan vi værsåsnill snart slippe disse historiene om menn som har det vanskelig med seg selv og verden og som blir frelst av oppofrende kvinner? Om menn som er plaget av sine handlinger eller sine tanker eller sin fortid og finner roen i møte med en myk, akkurat passe morsom og uendelig forståelsesfull kjæreste, hvis funksjon i livet er å være en katalysator for mannens kvaler? Kan vi få se kvinner som er interessante i kraft av sine ideer og ikke bare sine følelser? Pretty please with sugar on top?

Dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg ikke klarte å sette slik pris på Sara Johnsens «Upperdog» slik andre seere og anmeldere har gjort. Det har å gjøre med at de to grunnleggende kjærlighetshistoriene slår meg som klisjeer, men også fordi jeg ikke tror på løsningene filmen tilbyr. Her går Axel (Hermann Sabado) rundt og er en manipulerende (men akk, så tiltrekkende) drittsekk store deler av filmen, en som går til det ganske ekstreme skritt å få en kompis til å sjekke opp kjæresten for å finne ut om hun vil være trofast (det er hun ikke). Faktisk gjør dette den lukkede Axel til filmens uten sammenligning mest interessante hovedperson – og gjør at seeren blir genuint nysgjerrig på hvordan det vil gå med jeg-vi-ha-deg-men-jeg-forakter-deg-forholdet mellom ham og hushjelpen Maria (Agnieszka Grochowska). Og derfor er det så uendelig skuffende når Axels hardhet og problemer med å stole på andre knyttes med kjerringknute fast til barndommen i Korea og det opprivende ved å miste familien og fraktes ut derfra. Og aldri i verden om jeg tror at alt løsner inne i Axel bare han får gråte litt og ligge litt i skje med den moderlige Maria.

upperdog 1

Det som er spennende her, og som gjør at jeg fremdeles er med på at Sara Johnsen er en spennende stemme i norsk film, er at «Upperdog» er opptatt av makt og viser forhold mellom mennesker som hele tiden er preget av skjevhet. Axel er adoptert inn i et av disse vestkanthjemmene med klirrende lysekroner og veldige, solglinsende plener, og har med seg en viss status gratis derfra – men føler likevel, kanskje på grunn av den etniske arven som gjør ham synlig annerledes fra de andre, behov for stadig å kommandere Maria rundt og demonstrere at det er han som bestemmer. Den milde faren (en fin Ole Paus), som ikke har noe å bevise på samme måte, ser helt annerledes på situasjonen og er ubekvem med å ha hushjelp i det hele tatt. Den hjemvendte Afghanistan-soldaten Per (Mats Sjøgård Pettersen) har opplevd å være hvit soldat med makt over liv og død i et annet land, og lider nettopp av den grunn.

upperdog 2

Det er et ambisiøst anslag her som tjener Johnsen til ære. Men historielinjene er for dårlig utviklet, og også Per finner en slags harmoni for lett og for billig, uten at filmen tar konsekvensene av tilløpene til hevngjerrighet og sinne hos ham. Til sist koker det ned til en slags søt adspredelse i en film som insisterer på en optimistisk slutt. Det hjelper ikke at Pers redningskvinne, den adopterte Yanne (Bang Chau) er en forsmedelig flat skikkelse, filmens minst interessante rolle. Hvorfor det gjøres så voldsomt nummer ut av at hun ikke vil treffe den biologiske broren, er umulig å forstå. Begge kvinnene utvikler seg i det hele tatt lite i løpet av filmen. De er hver på sin måte versjoner av populærkulturens drømmekvinne, som gir gjenklang av mennene mer enn noe annet. Det er ikke ofte jeg sier dette, men det er en formildende omstendighet at de begge to røyker.

 

Publisert 31. august 2009.

 

Ennå prøver jeg å mobilisere nok mot til å høre på den nye utgaven av «Hallo i uken». I mellomtiden er det blitt en hyggelig tradisjon å besøke «This Preposterous Week»-spalten til TIME-Magazines Paul Slansky, som har form som en liten encyclopedi over de siste syv dagene, komplett med linker til alt man måtte få med seg.

Et utdrag:

Jackson, Michael

Jenkins, Representative Lynn

Jenkins, Ryan

  • description of by father of as «a wonderful young man, a thoughtful man» who would never have killed a woman and mutilated her body and fled and committed suicide if not for the corrupting influence of Hollywood on

 

Mer om John McCain, Brad Pitt, Adam Sandler og sprut gale Michele Bachman etter hoppet.

 

Publisert 30. august 2009.

 

Kategorier

Jeg er på Twitter!