Nyss hjemkommen fra Fagernes etter å ha sett og anmeldt «Sol av Isfolket» og ledd litt av spesialrommet «Margit Sandemo Tårn» (sic.) på Quality Resort Hotel Fagernes, sovnet på Valdresekspressen og hatt rare drømmer om ikke å stå og trippe i køen på Kaffebrenneriet fordi jeg ville gå glipp av noe viktig hvis ikke baristaen ville bli ferdig med kaffen min i løpet av de neste femten sekundene.

I anledning forestillingen vendte jeg for en stakket stund tilbake til det litterære univers som er «Sagaen om Isfolket», som jeg sist besøkte i tolvårsalderen, og skummet gjennom bøkene forestillingen var basert på. Det jeg fant bekreftet det jeg skjønte innen jeg fylte tretten – at det er ufattelig hvor flatt det norske språk faktisk kan bli – men jeg merket også at det er ikke så vanskelig å se hva det er Margit Sandemo får til, som gjør at hun er så mye lest. Det hun gjør etter alle populærkunstens regler er å skape en balanse mellom det forutsigbare og det uforutsigbare som de som gjør spede forsøk på å lage norske romantiske komedier kunne lære noe av. I den første boken forelsker hovedpersonen seg faktisk i den pene, blonde, men akk så unnvikende Heming – mens alle som leser selvfølgelig skjønner at hadde hun bare ikke vært så blyg ville hun forlengst tilstått overfor seg selv og oss at det hun egentlig vil er å hoppe i høyet med den to meter høye, styggpene, gåtefulle og lett truende Tengel, som, som om det ikke allerede var åpenbart at samfulle to meter dirrer av dyrisk seksualitet, møter jenta for første gang kledd i en ulvepels.

Måten Sandemo haler ut det hele og lar det gå lang tid før hovedpersonene skjønner hvem de vil ha – hverandre – er ganske effektiv. Og jeg vet at jeg nå sammenligner epler og porscher, men selve teknikken er den samme som Jane Austen bruker i «Pride and Prejudice», et verk som på alle måter er bedre – i begge tilfeller handler det om å lage en spenning som er uuttalt mellom hovedpersonene, men som alle som leser boken skal kunne ta og føle på.

Og jeg ble slått av det jeg også ble slått av da jeg leste noen av de gamle Fantomet-krønikene mine om igjen forleden: Dersom disse fortellingene hadde vært i en annen sjanger, dersom de hadde vært av høyere kvalitet språklig og psykologisk, ville de vært ypperlige utgangspunkt for underholdningsfilmer. Men akk. Det er de ikke.

 

Publisert 10. august 2008.

Advertisements