Alt var ikke bedre før. For ti år siden herjet Celine Dion hitlistene med «I’m Your Angel» og «My Heart Will Go On» og et usannsynlig antall norske jenter fikk leggene sine til å se dobbelt så tykke ut ved å insistere på å gå i capribukser. Men «Sex and the City» anno 1998 gruser «Sex and the City» anno 2008.

For hvorfor er det så mye show off-ing i «Sex and the City»-filmen? I tv-serien bar det galopperende forbruket av deilige designerklær preg av ekte glede over Livet og Skoene, og om vi skimtet at det stod Diane von Fürstenberg over døren på butikken de fire gikk inn i ble det ikke gjort noe nummer ut av det. I filmen glinser svære doble C’er fra Carries vesker, og hun stønner orgasmisk ut navn som Lanvin og Vivienne Westwood. Hun er mer vulgær enn Samantha noen gang var. Seerne slås i hodet med teskje og får det inn med slegge, eller hvordan det nå var igjen, og Carrie & Co fremstår som dumme og materialistiske – underlig nok for første gang. Det er ikke bare rappere med baskettrøyer, diamantregulering og nummeret til Timbaland på Blackberry’en som roper bling. Tynne Manhattan-damer føler tydeligvis behov for å flashe formuen de også.

Likevel tror jeg alt kunne vært tilgitt med bedre smak. Når Carrie gir assistenten Louise en veske i gave er det ikke bare en veske fra verdens mest harry designermerke, Louis Vuitton. Det er også antagelig den styggeste vesken jeg har sett; et hylende monster i brunt og orange, med LV-merker som kvisearr over det hele. Da Samantha i «Sex and the City»-serien misbrukte at hun hadde Lucy Liu som klient for å få tak i vesken hun ønsket seg var det i alle fall snakk om, med hennes egne ord, «a fucking Birkin».

(Opprinnelig postet 18. juli 2008)

Reklamer