Fullførte omsider Thomas Bernhards «Trær som faller», yndlingsboken til i alle fall 30 % av vennene mine. Og jada, den er knall.

Jeg var veldig usikker etter å ha lest de første tyve sidene av Bernhards hysterisk morsomme/rasende tirade over Wiens borgerskap og all dets vesen. Hvorfor så sint, Thomas, hadde jeg lyst til å spørre. Er det virkelig så farlig? Er det virkelig god nok grunn til å hisse seg slik opp at vertinnen din er en posør som lever for å snakke om hvor vidunderlig det var på Burgteatret til en gruppe mennesker med litt høyere nevrosenivå enn kulturell status og litt høyere kulturell status enn kunstneriske evner?

Men så skjønte jeg det. Plutselig så jeg hvordan en spisestue i Wien kunne føles varmere og mer trykkende enn niende krans i Dantes helvete, og hvordan det at disse menneskene investerer all sin prestisje og hele sin identitet og hele sitt syn på seg selv inn i kunstneriske krangler og konkurranser – alle med store livsskuffelser inne i seg og ingen med den nødvendige distanse til situasjonen. Bernhard (eller i alle fall hovedpersonen hans) har distanse i bøtter og spann, rasende, fullstendig over-the-top-distanse, og det er jo det som gjør det morsomt. Ikke så hylskrikende som 30 % av vennene mine mener det er, men veldig morsomt.

Og så er det påtagelig hvordan både hovedpersonen og flere av de andre rundt bordet er så uendelig skuffede fordi de under kynismen er uendelig romantiske. Den bitre hovedpersonen som sitter i hjørnet og disser alt og alle har en gang vært gutteaktig betatt av det kunstneriske miljøet han nå forakter, og fremdeles leter han etter en slags fundamental anstendighet og naturlighet i naturen og livet på landet. Naturromantikken synes også idet den selvopptatte og feterte skuespilleren på Burgteatret, som hele selskapet har ventet på skal ankomme, mister fasaden ved middagsmåltidets slutt:

Gå ut i skogen, langt inn i skogen, sa Burgskuespilleren, overgi seg fullt og helt til skogen, det hadde han alltid ønsket, den tanke ikke å være annet enn natur selv. Skog, tømmerskog, trær som faller, det hadde det alltid vært, så han plutselig oppbragt og ville endelig gå. Selv om alle hadde drukket mye, var det, som for tredve og for femogtyve år siden, bare Auersberger som til slutt var virkelig full; han hadde ikkelagt merke til at alle gjestene hadde reist seg for å gå, der han satt helt sammensunket i lenestolen sin.

Men det mest påfallende, som jeg tenkte da jeg så «Pianolærerinnen», er hvordan disse intenst kultiverte og urbane menneskene føler seg så utilpasse nettopp i kanskje det eneste miljøet der de kan føle seg hjemme og blant likemenn. Det er som om ansamlingen av for mange for like mennesker, for dannede og på samme tid overspente og markeringslystne, gjør det hele til et spill, et press som etter hvert slår dem ut eller frastøter dem.

Huff, det er jammen ikke greit å være et veloppdragent menneske i kretsene rundt noen av Europas fremste kulturinstitusjoner.

 

Publisert 10. august 2008.

Advertisements