VENEZIA (Dette er ikke en blogg): Filmfestivalen i Venezia er sponset av l’Oreal og klokkemerket Jaeger-leCoultre. Rekk opp hånden alle som er overrasket. Dette innebærer at festivalområdet, og, naturligvis og også av den enkle grunn at vi befinner oss i Italia, byen forøvrig, er full av plakater der plettfrie mennesker med en svært iøyefallende klokke, eller veske, eller leppestift, ser forførende utover kanalvannet.

Det er en deilig verden, men det er jo bare tull. Og det som gjøres er jo såre enkelt. Man tar en billedskjønn tyveåring og gir ham eller henne klær de aldri kunne betalt for selv, eller for den saks skyld gått i til de fleste aktuelle fester, og ber dem anta en mine som om de har livserfaringen, lommeboken og karrieren til noen som i de aller fleste tilfellene ville vært tyve år eldre. Man blander huden de som ser på en gang hadde – hvis de var heldige – og kombinerer det med en gravitas de forhåpentlig en gang får. Tyveåringene gis autoritet. De virker verdensvante. Mens sjansen for at de fremdeles er usikre og uferdige og ringer hjem til Mamma når verden går dem imot vel egentlig er ganske høy.

Samtidig synes jeg det er noe fint ved det. Først og fremst fordi klærne er kjempefine og jeg egentlig ikke liker moralisering over menneskets iboende overfladiskhet, i alle fall ikke før det går veldig langt. Men jeg liker også holdningen i de meterhøye bildene. Jeg liker stødige blikk og faste haker. Og jeg synes det er mer ved disse reklameplakatene enn budskapet om å bruke obskønt mye penger på et par sko. Jeg liker at de tyveåringene på fortauet som ser på tyveåringene på plakatene kan tenke at det er mulig, at de kan fremstå som trygge og rolige og voksne, og at det er et ideal å våge å se hvem som helst inn i øynene og uttale seg om det de vil.

Jeg håper i alle fall heller de gjør det enn at de går hjem og kaster opp siste måltid.

 

Publisert 29. august 2008.

Advertisements