EDINBURGH (Dette er ikke en blogg): Jeg leste dette essayet i en park i Edinburgh i går og det grep meg så veldig. Ikke minst beundrer jeg hvordan Joan Didion setter ord på en følelse de færreste våger å snakke om: Det å nedvurdere omgivelsene fordi de ikke gjennomskuer deg, fordi de ikke kjenner dine svakere og mørkere sider slik du selv gjør. Hun skriver med enestående presisjon om noe av det såreste i menneskene, og hun skriver med nærhet og distanse samtidig.

Da jeg leste det Didion skrev så tidlig som i 1961 satt jeg i Princes’ Park i Edinburgh, foran en kolossal , bronsefarget fontene som virket merkelig nipsete og plastikkaktig – særlig sammenlignet med den gråflekkede, gamle soliditeten til all steinen omkring, i de middelalderske borgene og kirkene som det er så mange av i Edinburgh. Og så merket jeg at jeg hadde mer lyst til å være som den stødige borgmuren i bakgrunnen enn det forvokste springvannet som med fem minutters mellomrom blåste et lett skyll av dråper over ansiktet mitt.

 

Publisert 18. august 2008.

Advertisements