VENEZIA (Dette er ikke en blogg:) Så den nye Coen-filmen «Burn After Reading» på tirsdag, klokken ni om morgenen, etter å ha blitt villedet av damen på kanalbåtstasjonen og vært nødt til å guffe på i vanntaxi til øya Lido for å rekke det. Vi tøffet inn til Lido med store blomsterhekker på begge sider av vannet, under små, buede broer. En dyr fornøyelse, men en fornøyelse like fullt.

Men det var filmen, altså.

Den var bra. Samtidig vet jeg ikke om jeg kommer til å se den igjen, slik jeg ofte har lyst til med Coen-filmer. Kanskje fordi den er ekstremt mørk, nesten beckettsk i sin klokketro på at alt er meningsløst. Et par korte voldsopptrinn for også sin absurde humor fra nettopp meningsløsheten, at de kommer ut av ingenting og at ingen skjønner noe av dem, aller minst de som utfører den. Også synes jeg det er kult at nesten alle hovedpersonene er så ekle. John Malkovich, som den sparkede CIA-operativen Osbourne Cox, er så gjennomført ubehagelig at det ikke er til å tro. Tilda Swinton er som vanlig knall som hans utålmodige kone, som er konstant rasende enten hun lever ut sin utenomekteskapelige affære eller behandler åtteåringer på legekontoret sitt. Og George Clooney klarer på fenomenalt vis å være en hunk som ikke er en hunk, en semisjarmør som kommer seg i buksene på de fleste damene i historien – og du forstår hva de ser i ham – samtidig som han fremstår som en veik og ganske vemmelig tølper for alle som ser på. Måten han spiser på er ubetalelig. Bare legg merke til hvor mange ganger han mister mat på gulvet, eller på skjorten.

Brad Pitt, Brad Pitt. Juryen er fremdeles ute hva Pitts innsats som den treningsstudioansatte Chad angår. Det er Brads mest utadvendte og «fjollete» rolle på enormt lenge. Noe i meg synes han overspiller, og legger for mange iøynefallene karakteristika inn i rollen, for mye iherdig tyggegummitygging, hvis du skjønner hva jeg mener. Men han klarer også å gjøre den litt dumme Chad enormt elskelig. Jeg får lyst til å klemme ham.

Coen-brødrene, som på pressekonferansen stort sett besvarte spørsmålene med «det er ikke helt slik vi tenker», nekter for at filmen er satirisk. Det er litt vanskelig å tro på med tanke på hvor mange brødhuer som går rundt i dress og fatter rare, men viktige avgjørelser i «Burn After Reading». Men det er nok som en annen journalist bemerket etterpå, at filmen handler mer om middelaldrende mennesker i krise og alle de dustete tingene de gjør. Men så er det jo mennesker i den alderen som stort sett sitter med fingerne på verdens knapper.

Publisert 30. august 2008.
Advertisements