Hver dag er det noe nytt å glede seg over. Onsdag kveld, for eksempel, lå jeg og var glad for at jeg ikke var gift med Michael Haneke. Hadde sett «Pianolærerinnen» på Cinemateket og man må jo spørre seg.
Hva er det med menneskene? Disse kultiverte medlemmene av wienerborgerskapet som går rundt med marineblå genser og sideskill og siterer Adorno? Hvorfor er livet så uutholdelig for dem? Hvorfor er galskapen bare to Schubert-takter unna? Hvorfor må de være enten bitre nevrotikere eller semiincestuøse psykopater eller begge deler, som Erika i «Pianolærerinnen», når salongdøren slår igjen bak dem? Også Hanekes «Funny Games» handler jo om nattsiden til vannkjemmede og velartikulerte gutter, i det samme lyse, smertelig smakfullt komponerte universet. Så neste gang du møter en høflig ung mann i piquetskjorte vet du hva du har å gjøre. Løp for livet.

I «Pianolærerinnen», som jo tross alt er ganske genial, er jo nettopp noe av det grøsselige hvordan det ekstreme og farlige og den tekoppklirrende dannelsen lever side om side og tilsynelatende gir liv til hverandre. Det er åpenbart snakk om en hverdag med tydelige forventninger knyttet til etikette og kunnskaper alt det der som har vært rundt mennesker som Erika bestandig. Kanskje er det disse båndene de føler behov for å slite i stykker, disse rare, sarkastiske menneskene som jo aldri kunne overlevd i et annet miljø. Jeg leser Thomas Bernhard på sengen og føler han er inne på noe av det samme – sardoniske og vindrikkende kulturfetisjister som forakter klassen som holder dem i live.

Hva «Pianolærerinnen» angår tror jeg Stephen Holden i NY Times finest forklarer hvofor Erika er så koko:

«She approvingly describes a Schumann piece as embodying the loss of reason. And there you have the film’s underlying conundrum. Erika is so immersed in the world of art that she imagines that the transcendent paradox of great Romantic music — it maintains a magisterial control even while losing its mind — applies to life as well as art. The saddest message of this almost-great film may be that art and life are not the same and should not be confused.»
Uansett: Michael Haneke er og blir en sadist. Det er noe ekkelt ved ham. Jada, han er smart. Men du kan ikke parodiere sadisme uten å være noe av en sadist selv. Og jeg tror ikke meg selv når jeg sier dette, men jeg er glad det er Thomas Bernhard og ikke han som venter på nattbordet mitt.

(Opprinnelig postet 18. juli 2008)

Advertisements