… er rett og slett nødt til å være Alain Delon. 60-tallsvarianten, vel å merke. Det ante meg allerede da jeg så klassikeren «Le Samourai» for noen år siden, men etter at jeg i løpet av den siste tiden har sett både «Plein Soleil» (den opprinnelige Mr. Ripley-filmen) og Luchino Viscontis «Rocco og brødrene hans» fra 1960, er jeg kommet frem til at jo da, slik må det være.

Men:

Delon er så urettferdig, så uforståelig vakker at han blir litt feil i rollen som den hjertegode og alltid tilgivende Rocco. Nå klarer Visconti forsåvidt å gjøre Rocco til en problematisk skikkelse nettopp fordi han er så ekstremt selvutslettende – det er andre stemmer i filmen som korrigerer Roccos nesten parodiske nestekjærlighet. Men for meg er Alain Delon likevel bedre i rollen som den navnløse leiemorderen i «Le Samourai», forøvrig en strålende film, nettopp fordi han får være litt nifs, at dette billedskjønne ansiktet får et drag av noe lukket og uforutsigbart. Denne tilnærmingen ligger vel også nærmere virkeligheten – Delon skal ha vært en skikkelig drittsekk.

«Rocco og brødrene hans» var en interessant filmopplevelse, selv om jeg stusset litt over dramaturgien, som var litt skvulpende og duppende i blant, og et av klimaksene som kanskje ble litt vel mye hyl-og-tårer. Men den italienske tradisjonen for realisme fornekter seg ikke. Det er interessant hvordan Visconti legger et dempet og nyansert bakteppe av den vanskelige situasjonen for en familie fra Sør-Italia, som kommer til et hardere liv i byene nordpå, bak historien om de fem sønnene i familien. Og særlig to av scenene, en voldtekt og et drap, er tette og intense, uten musikk i bakgrunnen, og gjort ennå mer slående av Viscontis utsøkte grep om sort/hvitt-bildene og hva man kan oppnå ved riktig bruk av lys og skygge.

Det er naturligvis Delons Rocco som står forrest på scenen, sammen med den destruktive broren Simone, men jeg fattet også interesse for den iherdige Ciro – den av brødrene som på sitt stillfarne vis blir faglært arbeider mens de andre lever ut dramaene sine, jobber seg gjennom hverdagen og med et usentimentalt syn på livet taler for å kutte båndene til den selvdetonerende bomben Simone. Og det er et flott siste bilde som viser Ciro på vei inn i fabrikken igjen etter pausen – et stabilt liv der han likevel har gjort seg selv til en av en masse, en hær av arbeidere i like kjeledresser – mens avisforsidene har blåst opp ansiktet til broren Rocco, boksechampionen som er idealistisk og ulykkelig, men gjennom prøvelsene han har vært gjennom de siste tre – 3 – timene er blitt en tydeligere protagonist, en stjerne, om enn uten glede.

Her er forøvrig et spørsmål til quizforfattere og quizdeltagere der ute: Hvilken norsk gruppe sang «Heaven Knows I’m Not Alain Delon»? Og er det, når alt kommer til alt, egentlig så ille?

 

Publisert 21. oktober 2008. Én kommentar:

 

Tone

21.okt.2008 kl.18:31

The Margarets. Og nei.
Advertisements