Åh, så skuffet jeg var da jeg så «Which Witch» på Det Norske Teatret. Egentlig ikke skuffet på vegne av mitt nådige jeg, men på vegne av den tolvårige versjonen av meg selv som stod foran speilet på badet og kavet med armene i et forsøk på å etterligne Benedicte Adrian.

Forestillingen er rett og slett en pussig, abstrahert og blodfattig versjon av den opprinnelige musikalen. Den klarer å gjøre stoffet mer intellektualisert og mer banalt samtidig. Det er en bedrift det står respekt av.

Det er så mange av de nye påfunnene som ikke fungerer at jeg er helt forvirret over hvor jeg skal begynne. Men jo, den tåpelige avgjørelsen om å ramme inn forestillingen med en moderne versjon av Maria Vittoria (Heidi Gjermundsen Broch) tilfører forestillingen ingenting og trekker bort verdifull tid som kunne vært brukt på å etablere selve historien. Bandet høres fremdeles ut som om de tror det er 1992 (eller, noen ganger, 1987). Et annet problem er den store, hvite bokhyllen som tjener som en slags universalbakgrunn for feiringer ved pavehoffet, forhekset skog og tysk bytorg uten at noen på noe tidspunkt har satt spørsmålstegn ved om det var en særlig god idé. For det første gjør det det helt unødig vanskelig å følge med på det ikke ekstremt kompliserte handlingsforløpet. For det andre blir scenen blek og blass på den måten. For det tredje fjerner den forestillingen ytterligere fra det realitiske. Og den barokke historien om unge Maria Vittoria som forelsker seg i en katolsk biskop, blir offer for et intrigespill satt i scene av biskopens søster og ender på bålet, tåler ikke helt å bli fjernet fra det realistiske. Det fine med historien er at den er saftig, rå og dramatisk, og usentimental i forhold til historiens realiteter. Den egner seg godt for scenen. Men voldsomt intellektuelt utfordrende er den ikke. Og når du ikke utnytter det visuelle potensialet og skaper en skikkelig stemning på scenen, er det ikke så mange andre veier å gå.

Jeg tror kanskje valget skyldes en dødsangst fra regissørens side for å bli tatt for å lage kitsch. For historien innbyr til det så til de grader. Populærkulturen har i forskjellig grad gjennom hele det 20. århundre dyrket de historisk-katolske klisjeene, og alle mulighetene de får av en intrige satt i et katolsk land – som regel Italia – helst i middelalderen eller barokken, men selv viktoriatiden og endog det 20. århundre fungerer. Lidenskapen er plutselig så forbudt, så forbudt, dogmatiske og strenge prester kan vise seg å være så perverse, så perverse, og så får man heller bare tenne et par ekstra fakler og skru munkesangen to hakk opp dersom manus svikter. Tror du ikke oppskriften er så enkel? Da foreslår jeg at du tar en telefon til Dan Brown.

Men selv om det finnes masse klisjeer og masse kitsch basert på nettopp intriger i et historisk katolsk verdensbilde, kan det også lages forestillinger som bruker de samme virkelighetene effektivt, både til å skape en forlokkende og dragende verden på scenen eller kinolerretet, og til å gi noen perspektiver på individualismens og følelseslivets kår i en dogmatisk verden. «Which Witch» har alt som trengs for å bli et overdådig sceneshow som også skjeler til noe dypt alvorlig. Men musikalen er så knyttet til sin egen handlings tid – 1500-tallet – og verden slik den var på den tiden at den ikke tåler å stables om på noe særlig. Det gjør den ikke mer kompleks, det gjør den uthult.

Jeg vil ikke ha det. Jeg vil ha munkesang og dype fangehull og høye kirkespir i mørke, stormfulle netter. Jeg vil ha røde kardinalkapper og kandelabre av gull. Jeg vil ha ild og blod og melodrama. Det handler ikke om å gi etter for klisjeene. Det handler om å vite hva slags stoff det er man har i hendene.

 

Publisert 4. oktober 2008.

Reklamer