Kinoturen nevnt i bloggpost forleden dag, den med den sorte kjolen med popcorndryss, var for å se «Flammen og Citronen», et historisk drama av den eminente danske sorten. Nydelig lys, nydelig musikk, om kanskje ørlitt pompøs til tider, alt det tekniske var utsøkt og skuespillet naturligvis likeså.

Jeg ble sittende og tenke på Flammen, spilt av Thure Lindhardt, dagen etterpå. Flammen er hotelleiersønn og idealist, et borgerskapets barns om drømmer om en bedre verden, og slik sett i slekt med en rekke historiske og litterære figurer fra mange land. Opprørslederen Enjolras i Victor Hugos «De elendige» rinner meg i hu, det gjør også de unge adelsmennene som tok parti mot sin egen stand og bidro til å sette igang den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. De rødglødende unge akademikerne fra ’68 er en subkategori. Felles for dem er at de kombinerer initiativ, inspirasjon og et høyt nivå av dannelse og utdannelse med et drømmersk sinnelag som ikke alltid er i tett dialog med virkeligheten. De er fascinerende skikkelser, selv om noen av dem beveger seg ubehagelig nær det fanatiske.

Noe av det fine med «Flammen og citronen» var den dempede tonen og den gjennomgående melankolien i filmen, som forøvrig også er ordentlig spennende. Ingen hjemkomst i triumf venter  verken Flammen eller Citronen. Fra de engasjerer seg i motstandsbevegelsen og tar imot sine livsfarlige og grensesprengende oppdrag, deriblant snikmord, blir de bare mer og mer ulykkelige. Familiene går i oppløsning, venner viser seg å være fiender, verden er upålitelig, angsten og uroen sniker seg innpå dem. Og de rekker aldri å se det bli bedre, eller å oppleve det de slåss for. Men likevel fortsetter de. Det heltemodige har sjelden fremstått som så uglamorøst. Det er filmens store styrke.

 

Publisert 9. november 2008.

Advertisements