Jeg var en av fem – 5 – tilskuere som satt i Tancred og så David Leans «Great Expectations» i går, og alle som ikke var der skulle skamme seg. For det første demonstrerer Lean hvordan det er mulig å kutte brutalt i en omfangsrik roman og likevel sitte igjen med et flytende og intelligent manus. For det andre er lyssettingen og fotograferingen i filmen fra 1946 aldeles utsøkt, kanskje særlig i begynnelsen, der myrlandskapet lille Pip vokser opp i blir en lav, elegant, horisontal linje i bildene til Lean, der en stor himmel får flyte utover, der trær blir mørke skulpturer og der silhuetter av smeder og soldater gir bildene en teatral kvalitet. For det tredje er filmen instruert og klippet med en misunnelsesverdig sans for damaturgi og tempo.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setningen «jeg liker ikke historiske dramaer». Det er like småabsurd som å si «jeg liker ikke komedier». Så klart finnes det både fantastiske og forferdelige historiske filmer. Men når folk føler det slik kommer det nok av at det finnes flere dårlige historiske dramaer enn man kanskje først kunne tro. I motsetning til andre sjangerfilmene prøver de å signalisere hardt at de er kvalitetsfilmer. Store emosjonelle konfrontasjoner, livsvisdom erklært med gravrøst, kvinner i store kjoler som løper over heiene med dramatisk fiolinmusikk til, alt for å signalisere at det ikke lekes butikk. Men filmene blir jo ikke bedre av den grunn. Å prøve å lage et vellykket historisk drama er noe av det vanskeligste man kan sette seg fore i filmverdenen. Noe nær umulig blir det hvis man i tillegg insisterer på å jobbe utfra et originalmanus, noe som det er ytterst få som er i stand til å produsere. David Mamets «The Winslow Boy» og Jane Campions «Piano» er hederlige unntak. Men altfor mange tror de må modernisere historiene inntil det anakronistiske for å få noen til å komme og se dem. Ofte er det snakk om en krampemoderne helt eller heltinne som gjør et liksommodig opprør mot foreldede normer eller foretar seg noe som er helt greit i dag men som ville vært hakkende idiotisk på tiden historien finner sted. Det beste eksempelet på førstnevnte er kanskje Anne Hathaway i «Becoming Jane», på sistnevnte Kate Winslet som har sex med Leonardo diCaprio i en bil i «Titanic».

De historiene som det er noe tak i er de som klarer å portrettere en verden der premissene for livet man lever og valgene man gjør er annerledes enn i dag, men hvor menneskene er nøyaktig like motsetningsfulle og mangetydige som i moderne fortellinger. Det krever en sans for balanse som man ofte må til eldre forfattere for å finne. Kanskje det er derfor noen av de beste historiske dramaene er litterære adaptasjoner – som «Kjøpmannen i Venedig» med Al Pacino, «The Age of Innocence» eller nesten alt BBC noengang har laget.

Det ble mye Dickens i går. En episode av BBCs nydelige «Bleak House» gikk på NRK da jeg kom hjem fra Cinemateket. Skuespillerne til Lean har det til felles med skuespillerne på BBC at de mestrer vektingen mellom komedie og drama på en nesten musikalsk måte. Dickens er jo overdådig og frodig og struttende av liv – men samtidig skal det ikke lugge når han vender seg mot alvor og det står om liv & lykke for de involverte. BBC er som regel helt briljante på casting, særlig når det gjelder de unge kvinnelige skuespillerne: De har de disse åpne ansiktene og uttrykksfulle stemmene som gjør at man som seer merker at man med overrumplende intensitet ønsker dem alt vel. Det synes jeg er en fin følelse.

Publisert 3. desember 2008.

Advertisements