Å si at vi fikk sett inn i øynene til Michael Madsen er å ta for hardt i ettersom han stirret ufravendt ned i gulvet under hele den merkelige seansen på Cinemateket i kveld. Men vi fikk i alle fall se ham, og vi fikk se ham opptre omtrent som hovedpersonen i en middels Hollywood-biopic litt over halvveis i filmen, når alt har raknet og alkoholen/narkotikaen har tatt overhånd og han mister kontrollen over motorikk og mimikk på offentlige steder. Madsen, full/ruset og tydelig småforelsket i sin egen dype stemme, fvar ull av absurde anekdoter som verken hadde 1) noe med spørsmålet å gjøre eller 2) noen slutt. Men nettopp den absurde kvaliteten gjorde det litt morsomt også. Men ganske pinlig.

Observert tic: trang til å ta tak i venstre ben med begge hender og flytte det rundt på gulvet.

 

Publisert 20. november 2008.

 

 

Reklamer