Som jeg skriver litt om i Dagbladet i dag, var det litt vemodig at Mickey Rourke ikke vant Oscar på søndag. Det er for meg både besynderlig og betangende hvordan han klarer å holde på deg, på blikket og oppmerksomheten din, i de fleste filmene han laget på åttitallet. Det er alltid dette barske og rolige over ham, samtidig som du hele tiden vet at det er noe ømt og sårt bak der et sted. Og dette får han frem uten å forklare eller overspille eller trenge noe på deg. Det er en følsomhet over måten han spiller på, også i en thriller som «Angel Heart», som virkelig er sjelden. Og så gjør det kanskje desto mer inntrykk å se ham med et ungt og åpent ansikt når vi vet hvordan han forfalt siden.

Sean Penn hadde også noe varmt å si om Mickey fra scenen, og han utdypet det i intervjuet backstage, som finnes her. Det slår meg at Penn er svært god til å formulere seg på sparket. Om Rourke sier han: «He is an excellent bridge burner at times».

I begynnelsen av januar intervjuet jeg Mickey Rourke i et gruppeintervju i London. Han var nøttebrun i huden og hadde bleke striper i håret, og noen kladder med hårskum som ikke var gnidd ordentlig ut. Han hadde en turkis skjorte kneppet opp til navlen omtrent og ringer på alle fingrene. På en pute ved siden av ham satt chihuahuaen Loki, med halsbånd med navnet sitt i diamanter og en genser som matchet Rourkes egen. Det var denne hunden som døde for noen uker siden, og som i følge Rourke selv i perioder var den eneste han hadde å snakke med.

I motsetning til de fleste filmstjerner jeg har møtt i gruppeintervjuer var Rourke opptatt av å hilse på alle og spørre hvor vi kom fra. «Norway, you’ve come a long way then», sa han. Ikke så veldig langt, sa jeg. Like før vi skulle gå ut av rommet kom jeg på at ingen hadde sagt noe om rollen hans, og fikk sagt over skulderen: «And by the way, it’s a lovely performance». «Thank you, thank you», sa Mickey. «And safe journey back to Denmark».

 

Publisert 25. februar 2009.

 

Reklamer