Da jeg var bronkittsyk og svak i forrige uke så jeg Frank Capras «Mr Smith Goes To Washington» for første gang, og det er jo nærmest påfallende hvor lite som har forandret seg siden 1939. Den idealistiske og storøyde Mr Smith, spilt av en purung James Stewart, blir utnevnt til senator fra hjemstaten sin på grunn av en politisk intrige, og er ment å være en nyttig idiot i storkapitalens og maktens hender. Om det overrasker kollegaene hans, kommer det vel knapt som noen bombe på de som ser på at Mr Smith viser seg å være bedre enn som så: Han står opp mot maktmisbruket og kjemper på sitt naive nybegynnervis for å få satt sin store drøm ut i livet: En sommerleir for smågutter fra hele landet i hjembygda.

Den jevne mann, gudsordet fra landet, har altså en jordnærhet og ydmykhet og kontakt med folket som pampene i Washington mangler. Det den politiske eliten trenger er en som kommer utenfra, som veier opp for mangler hva erfaring og kunnskaper angår med ærlighet og hjertelag, og som ikke er redd for å stå opp mot systemet. For systemet er ondt, systemet korrumperer, selv om det er «of the people for the people» og hjørnestenen i et demokrati som tross alt må betegnes som velfungerende.

Faktisk er vel dette selve kjernen i Sarah Palins argument mot sine motstandere – at hun er nærmere det «ekte Amerika» enn de som har tilbrakt tiår i Washington og at hovedstaden mer enn noe annet trenger den sunne fornuften fra «Wasilla Main Street». Nå har riktignok flere Daily Show-innslag vist at Wasilla-fornuften kanskje ikke er så mye å skrive hjem om, men Palin har appellert til den livsdyktige skepsisen mot eliter av alle slag, og troen på at det må være noe galt med dem, at de nødvendigvis er arrogante eller korrupte eller helst begge deler.

«Mr Smith Goes To Washington» minnet om hvor lange og sterke tradisjonene for denne tenkemåten faktisk er. Samtidig er Stewart en elskelig skikkelse i en elskelig film, mens Palin ikke vekker tilsvarende varme følelser i meg og mange andre. Forskjellen er naturligvis at det er snakk om eventyr og virkelighet, at en god fortelling kan være god selv om vi ikke ønsker at den skal settes ut i livet. Men noe annet som skiller filmen fra virkeligheten er at Smiths vakre vyer, selv om de formuleres i en kunstig setting, nemlig en film, er uttrykk for en pur idealisme. Prinsippfastheten og bondevettet Palin og hennes likesinnede brisker seg med oppleves mye mer som en gimmick, som et frieri fra noen som vet bedre til en mengde som har et for enkelt syn på verden. Det gir en vond smak i munnen.

Også interessant: Mens pressen har vært omtalt som representanter for styggen sjøl av det republikanske partiet i årets valgkamp, spiller de en mer tvetydig rolle i «Mr Smith Goes To Washington». Selv om journalistene er tøffe og kyniske, er de også rettferdige, de lar seg i liten grad imponere og går for blod. Men både pressens representanter og filmens desidert kuleste skikkelse, den rappkjefta Clarissa Saunders (spilt av Jean Arthur med verdenstrett vidd), blir «frelst» av den fromme Smith. De får livsmotet og troen på menneskene tilbake, men mister den mørke sansen for humor. Og det er et så stort tap at jeg tenker Smith kanskje burde blitt hjemme ved elvebredden og syslet med sitt.

 

Publisert 29. oktober 2008.

Én kommentar:


gøril

29.okt.2008 kl.20:55

What!!??!!

For en Capra-bespottende avslutning på en ellers morsom omtale! Tsk, tsk – det merkes at du har tapt hjertet ditt til den kyniske fjerde statsmakt.

😉

Reklamer