Steve McQueen er søren meg tøff. Jeg så nettopp «Bullitt» og han er kanskje den som kommer nærmest perfeksjon i klassen «barsk mann med pistol som ikke sier så mye, men det han sier er helt riktig». Det er interessant hvordan det å være fåmælt kan være så sexy, kanskje av den grunn at det er nærliggende å forestille seg at det ligger et overlegent intellekt og en kald kontroll bak tausheten. Fordi de gir så lite, blir de desto mer åpne for tolkning. Kanskje er det en skjelvende liten gutt et sted inne i Steve McQueen også. Men jeg kan liksom ikke tro det.

Det skjer noe når de tause mennene begynner å snakke, direkte eller indirekte. En annen av filmhistoriens sertifiserte barske menn, Clint Eastwood, er blitt åtti år gammel og lager altfor lange filmer om lidende kvinner og uskyldige barn (flere argumenter for hvorfor Clint er en overvurdert filmskaper her). Noe i meg, den delen som falt for den evig mysende dusørjegeren i «For A Few Dollars More» – den eneste gangen i historien en mann i poncho har vært tiltrekkende – synes det er skuffende å oppdage den sentimentale Clint, og den banale Clint. Det ligner litt på skuffelsen da jeg så «Once Upon A Time In America», filmen der Sergio Leone begynte å la de tøffe revolvermennene sine snakke om følelser. Bak den urørlige fasaden var de visst ikke så fascinerende som jeg trodde.

Samtidig kan man jo lure på hvordan disse mennene måtte være å forelske seg i og forsøke å leve med. Antagelig ville det vært helt forferdelig. Hver dag ville være en kamp for oppmerksomhet og flyt i samtalen. Det er kanskje begrenset hvor lang tid det tar før det ordknappe og kontrollerte bare blir enerverende.

 

Publisert 31. januar 2009.

 

Advertisements