LILLEHAMMER (Dette er ikke en blogg): «Hvis du har brukt syv år til å studere engelsk litteratur, er du nødt til å bli journalist. Det er ingen andre som vil ha deg», sa forfatter Aravind Adiga, fem minutter etter at han hadde nevnt i en bisetning at han, etter å ha forlatt hjemlandet India, hadde studert ved Oxford og Columbia og tatt doktorgrad ved Princeton. Adiga ble dermed, fordi «ingen andre ville ha ham», TIME Magazines korrespondent i Sørøst-Asia før han forlot jobben ikke så mange andre ville forlatt for å skrive debutromanen «White Tiger», som innbrakte ham Man Booker-prisen.

Først og fremst: Alle bør lese «White Tiger», som får «Slumdog Millionaire» til å fremstå som slumsukkerspinnet det er. «White Tiger» handler om sjåføren Balrams halsbrekkende klatretur fra underklassen og opp til toppen av samfunnet, og er et kinaputtregn av en bok, full av eksplosiv energi. Adiga, som gjestet Lillehammer i går, mente det bare var to måter Balram ville klart å gjøre en slik klassereise på, ved å bli kriminell eller å bli politiker, og at grensene mellom de to ofte er uklare. Balram viser seg uansett å velge førstnevnte vei.

adiga

Aravind Adiga

Men Adiga var også opptatt av å understreke at tjenere i India begår bemerkelsesverdig få forbrytelser mot herrene sine, og at det nesten aldri forekom at en herre ble myrdet av en tjener. På reisen sin i India for å drive research til boken, hadde Adiga snakket med en rekke tjenere og sjåfører. Han mente at forholdet på et litt forskrudd vis kunne minne om et kjærlighetsforhold: Når sjåførene står og prater sammen, klager de over herrene sine, men blir sinte hvis noen andre kritiserer den de jobber for – og forsvarer herskapet sitt iherdig mot kritikk. Dette er noe han spår kommer til å bli verre – Adiga tror India aldri vil bli et liberalt, vesteuropeisk-ish demokrati, men heller bli stående og stampe i de rigide klassemotsetningene. Han tror også uroen og kriminaliteten og spenningene kan komme til å øke.

Uansett er det alltid fascinerende å lese om kraftfulle individer fulle av tiltak og ambisjoner som klarer den livsfarlige klatreturen fra bunnen til toppen – selv om vi kanskje ikke alltid kan beundre dem. Hollywood forteller uendelige slike historier, ofte sterkt romantisert, og jeg har alltid foretrukket fortellingene som har et snev av den råskapen jeg tror slike historier ofte har i virkeligheten – som «White Tiger». Parallelt med besøket mitt på Litteraturfestivalen på Lillehammer leser jeg Fareed Zakarias «The Post-American World». Zakaria, som er redaktør av Newsweek International og en annen av disse hysterisk utdannede inderne (BA fra Yale, PhD fra Harvard), skriver:

«The most striking characteristic of India today is its human capital – a vast and growing population of entrepreneurs, managers and business-savvy individuals. They are increasing in number, faster than anyone might have imagined, in part because they have easy access to the language of modernity, English. Unwittingly, Britain’s bequest of the English language might prove to be its most consequential legacy. Because of it, India’s managerial and business class is intimately familiar with Western business trends, with no need for translators or cultural guides.»

zakaria

Fareed Zakaria

Dette forutsetter, imidlertid, at man starter et trinn opp på stigen. På scenen i Lillehammer i går nevnte Adiga oppstandelsen i engelske aviser da en britisk reporter, forkledd som rik araber, lyktes i å få faren til den lille jenta som spiller i «Slumdog Millionaire» til å gå med på å selge ham datteren. Adiga mente man ikke burde være så raske til å dømme.

«Kanskje trodde han datteren ville få et bedre liv», sa han. «Uansett viser det at moral er dyrt».

Publisert 29. mai 2009.

Advertisements