I likhet med alle jentene i klassen min var jeg på barneskolen betatt av den høyeste gutten i klassen, han som var flinkest i sport. I likhet med alle andre er jeg nå betatt av Barack Obama. Jeg har til og med nedverdiget meg til visse «jeg så ham først»-mumlinger etter at jeg fikk lov til å skrive en lengre artikkel om ham i Magasinet i november 2006.

Det viste seg jo at jeg slett ikke hadde sett ham først i medie-Norge, men du vet.

Det slår meg imidlertid at David Ignatius, som skriver i The Washington Post, har et interessant perspektiv på de siste dagers CIA-avsløringer her. For alle oss som i en stakket stund trodde at det å være hemmelig agent var like glamorøst som på film da Robert Novak avslørte at vakre, blonde Valerie Plame var en av CIAs folk, er det greit å bli minnet på hva slags avgjørelser disse menneskene tar. Og at det ikke alltid er slik at vi får det som vi vil når vi får det som vi vil.

Og, når vi er inne på barskinger og hvordan de blir analysert av The Washington Post, fikk jeg mitt lille påskegrøss i år av å lese dette om skarpskytterne som gjorde det av med piratene som holdt den amerikanske kapteinen som gissel.

 

Publisert 23. april 2009.

 

Reklamer