Jeg har aldri følt meg udødelig, slik den aldrende forfatteren Nathan Zuckerman mener unge mennesker gjør i Philip Roths «Exit Ghost». Men jeg har ikke kjent på følelsen av å bli innhentet, ubetydeliggjort, akterutseilt, slik Zuckerman føler han blir, og jeg verdsetter muligheten til å kikke inn i den litt. 

Roth har et så presist språk, ikke minimalistisk som Cormac McCarthy, bare riktig. Der McCarthy skjærer ned på ordene, er Roth bare innmari god til å velge dem. «I shed the tyranny of my intensity», skriver han et sted. Dette skriver han etter møtet med en eplekjekk ung litterat:

There it was: The tactless severity of vital male youth, not a single doubt about his coherence, blind with self-confidence and the virtue of knowing what matters most. The ruthless sense of necessity. The annihalating impulse in the face of an obstacle. Those grand grandstand days when you shrink from nothing and you’re only right. Everything is a target, you’re on the attack, and you, and you alone, are right.
The invulnerable boy who thinks he’s a man and is seething to play a big role. Well, let him play it. He’ll find out.

Noen vil kanskje si at det åpenbart er en eldre mann med mer enn en liten dose bitterhet som snakker, og at dette er en veldig lang vei frem til et relativt enkelt poeng, og noen vil kanskje ha rett i det. Men gud, det er bra skrevet, da.

Noe av det jeg setter mest pris på hos Roth er at han har denne evnen til å se personene sine i lys av generasjonen og kulturen og tiden de tilhører, uten å miste blikket for dem som enkeltpersoner med sine særegne og individuelle strabaser. Den første setningen som slo meg i den første Roth-romanen jeg leste, «American Pastoral», står allerede på første side, og beskriver den uforlignelige posisjonen the Swede, han gutten i klassen som er høy og pen og best i alle idretter, har i guttegjengen:

Only the basketball team was ever any good – twice winning the city championship while he was its leading scorer – but as long as the Swede excelled, the fate of our sports teams didn’t matter much to a student body whose elders, largely undereducated and overburdened, valued academic achievement above all else.

Ennå har jeg ikke lest «The Plot Against America», for jeg er litt redd for at Roth mister noe av det jeg synes er finest i bøkene hans hvis han blir for mye opptatt av verden, av det som er utenfor, og for lite opptatt av det som er innenfor. Kritiker Clive James i New York Times mener i alle fall at det var smart å vende seg bort fra den materielle virkeligheten og inn i hodet til den gamle Zuckerman, impotent og inkontinent etter en prostataoperasjon og smertelig klar over sin hjelpeløshet på mer enn én front. James skriver:

«… for Roth it was always time to give up on satire. The world is too obviously out of whack for a writer of his quality to give it the best of his attention. He should reserve that for his own psyche, which is only subtly out of whack, but still would be if he were living in paradise».

Når paradiset innhenter Roth, vites ikke, men han har åpenbart tenkt mye på det tidspunktet, nok til å kunne presentere det på så sparsommelig vis som dette:

… the death of George Plimpton was neither humorous nor unusual. It was no fantasy either. He died not in pinstripes at Yankee Stadium but in pajamas in his sleep. He died as we all do: as a rank amateur.


Publisert 20. mai 2009.
Advertisements