Det er ikke helt det samme å se på Jon Stewart og The Daily Show nå. Stephen Colbert klarer seg litt bedre, men likevel. Ingen av dem har helt greid å få tak på Obama ennå. Det er ikke så lett å le av ham (=på hans bekostning) så lenge vi ler av ham (=fordi vi synes han er fantastisk vittig. Og sjarmerende. Og kompetent). Den amerikanske presidenten er også et foreløpig stjerneeksempel på hvordan du kan unngå å bli latterliggjort omtrent konsekvent bare du er a) avslappet og b) selvironisk. Trump-disiplene nevnt i posten nedenfor: Denne går ut til dere.

Nå har selveste The Economist, som man skulle tro ville ha alvorligere temaer å ta opp i disse tider, bestemt seg for å vie spalteplass til fenomenet Obama-humor, eller mangelen på sådan. Christopher Hitchens, som blir sitert i artikkelen, er blant dem som mener at komikere som smigrer makthavere er lite annet enn hoffnarrer, og at de gjør landet de virker i til en bananrepublikk. Det er hardt, men jeg ser poenget. Men disse arme menneskene. Hva skal de gjøre.

The Economist konkluderer med at deilige The Onion er de eneste som har vist seg oppgaven verdige. Men også The Onions Obama-humor er kulturelt mer enn individuelt orientert, og retter sin spissfindige harselas mot Obamas tilhengere blant velgerne og pressen mer enn mot mannen selv. Men sjekk for guds skyld ut artiklene bak overskriftene Black Man Given Nation’s Worst Job (dagen etter valget) og Media Having Trouble Finding Right Angle On Obama’s Double Homicide.

Og så har du som prøver å rive Obama ned fra talerstolpidestallen, men som neppe klarer det, og som verken er morsomme eller noe annet i forsøket. Som Rush Limbaugh. Erik og jeg og kanskje etter hvert noen flere diskuterer Limbaugh og hans oppdiktede diagnose «anal poisoning» på Underskog. Vakkert er det ikke.

Publisert 22. mai 2009.
Advertisements