Å skrive om Nina Karin Monsen er omtrent som å begynne med sæggebukser i 2002, men likevel:

Det var interessant å følge debattmøtet hos arbeidsgiver Dagbladet i dag mellom Anne Holt, Frank Rossavik, Marie Simonsen og Øyvind Benestad. Særlig godt synes jeg det var å høre på Frank Rossavik, som hadde fått den lite trivelige rollen å forsvare prisutdelingen til Nina Karin Monsen (Rossavik er selv homofil, men enig i Fritt Ords tildeling). Han hadde et befriende saklig og distansiert forhold til debatten. Stilt overfor spørsmål om hva Nina Karin Monsens voldsomme måte å ordlegge seg på har å si for ulykkelige homofile tenåringer som har store problemer med å bli akseptert, parerte Rossavik med å spørre om hva homobevegelsen hadde å vinne på å innta en offerrolle. Han understreket også viktigheten av å inkludere konservative religiøse meningsbærere i diskusjonen om ekteskapslov og homofiles muligheter til å få barn. Det er vesentlige poenger, selv om jeg selv ikke er enig i Rossaviks konklusjon, nemlig at det var riktig å gi Fritt Ords pris til Monsen.

Det skal selvsagt være rom for hennes syn i offentligheten, på kronikkplass og i paneldebatter. Men jeg kan ikke se annet enn at noen av uttalelsene hennes er så ramme, usaklige og ufølsomme at det blir vanskelig å argumentere for at de holder høy kvalitet. Dette skrives med det forbehold at jeg ikke har lest Monsens mange bøker og forholder meg tll intervjuer, kronikker og nettprater Men det er forskjell på å gi rom for synspunkter og å berømme dem. Det at noen ber oss glemme hva voksne mennesker har lyst og behov til, og tenke kun på hva som er i barns interesse, er et svært viktig perspektiv. Om Nina Karin Monsen hadde stilt dette spørsmålet uten å ty til gammeltestamentlige spissformuleringer og det som fremstår som åpenbare fordommer, tror jeg hun ville blitt møtt med langt større forståelse. Og det jeg savner i den opphetede debatten er uavhengige stemmer, gjerne forskere, stemmer som ikke har et familiesyn og verdisyn som er religiøst begrunnet, som kan drøfte nettopp den siden av saken. Jeg ville nok uansett være uenig med meningsfeller av Monsen slik jeg er uenig med henne, men diskusjonen ville vært mer interessant, og føltes mer relevant, uten formuleringer som den om at heterofilt samliv mer mer «ærerikt» en homofilt samliv.

Den dagen vi kan ha rolige, dannede og saklige debatter om verdispørsmål vil verden være et bittelitt bedre sted. Men det slår meg at det antagelig er den samme dagen som det snør i helvete og Mjøndalen IF vinner serien.

 

Publisert 5. mai 2009.

Én kommentar:

 

Tone

05.mai.2009 kl.21:32

Yes. What you said.

 

Reklamer