Det har jeg alltid lurt på. Faktisk er det antagelig mitt mest maskuline trekk at jeg, i likhet med de fleste av mine mannligel venner, aldri har skjønt greia. Men det slår meg at han kanskje er for kvinner det Jessica Simpson har vært for menn, det vil si et smilende stykke kjøtt, en glad gutt som er fullkomment tilfreds med å være sexsymbol og tilsynelatende blottet for kunsteriske ambisjoner, et lykkelig overfladisk og deilig bekymringsfritt stykke tidsfordriv og drømmestoff. I skrivende stund sitter jeg og ser på «U-571» på Tv3 og ser det åpne, ukompliserte ansiktet til McConaughey innta det obligatoriske uttrykket av spenning og gutteaktig frykt alle amerikanske skuespillere må mestre før de får spille i en film fra 2. verdenskrig. Det er noe voldsom musikk der også som skal overbevise oss om at dette er blodig alvor. Det er aldri ordentlig overbevisende.

Filmkritikeren Richard Corliss spør seg også om hva som er «mysteriet McConaughey», og han gjør det skriftlig, i TIME Magazine, i en anmeldelse av McConaugheys nye film «Ghosts of Girlfriends Past». Corliss virkelig hater filmen. Men han finner noe verd å grunne over i McConaughey. Han kaller taktikken hans for «flirtation and desertion» og finner det påfallende at den nye filmen retter en moralsk pekefinger mot nettopp den konstante sjekke-opp-modusen som er grunnen til at vi vet hvem Matthew McConaughey i det hele tatt er. Et forsonende trekk for Corliss er nettopp det gode humøret, munterheten og oppriktigheten som gjennomsyrer McConnaughey hver gang han omfavner med begge hender en sjanger og en type roller som ikke akkurat gjør deg til en tøffing i det globale brorskapet av menn. Når det gjelder aggresjonen som tidvis rettes mot menn som McConaughey forklarer Corliss det slik:

«The average guy hates or dismisses McConaughey movies because they’ll require him to sit with his girlfriend through 100 minutes of extreme rendition, then endure her reproach that he’s not nearly so cute, buff or romantically attentive as the hunk on screen. Men hate a ladies’ man, a species of which McConaughey may be the last, best example. He speaks in silkily modulated tones, carries himself with a lithe sexual assurance and, at the end of movies where he’s played the restless tiger, gives big emotional speeches about the need for two people to be one. «Lock him up!» guys say.»

Det kan hende de samme gutta har skfitet mening etter å ha sett McConaughey spille Ben Stillers manager i «Tropic Thunder». Han tar den samme cocky, energiske sjarmørtonen han tar i de crappy filmene han har laget med Kate Hudson & Co, men konteksten legger et ironisk skjær til innstendigheten hans. Det funker riktig fint. Og det er det første tydelige tegnet på at Matthew McConaughey trolig er en helt, helt annen enn den solbrune Ken-dukken vi er blitt smertelig vant til.

Men i en verden full av mennesker som til stadighet må minne seg selv og hverandre om hvor smarte de er, er det fint å se noen som tilsynelatende ikke har en pretensjon i livet. Det er noe tiltalende ved noen som er så lykkelig over å spille i teite filmer, så laidback i forhold til å bli satt i verdens minst barske bås. Det er ikke nok til at jeg synes Matthew McConaughey er sexy. Det er det uansett nok av andre som gjør. Men det er nok til at jeg tenker at det er en ålreit fyr der inne bak den skinnende tanngarden og den smått overeksponerte sixpacken.

 

Publisert 4. mai 2009.

6 kommentarer:

 

Line

04.mai.2009 kl.10:14

Dette har jeg tenkt på mange ganger selv.
Jeg kan knapt tenke meg en mer intetsigende og bleh mannlig skuespiller. Hvis ikke det var for at det er litt irriterende at så mange synes han er fantastisk, ville jeg aldri husket navnet hans en gang.

Men hyggelig? Sure, why not.

Frøken Fjas

04.mai.2009 kl.22:13

Men han er utrolig morsom i SATC episoden fra LA, «Sex and another City» tror jeg den het, hvor han spiller seg selv. Passe gal og full av seg selv, så fyren har i det minste selvironi, og det hjelper jo på. Litt.

Inger Merete

05.mai.2009 kl.13:55

Ja, jeg har trua på gale-Matthew. Jeg tror jeg har vært inne på før at han kunne trenge en overhaling av Wes Anderson eller Judd Apatow, eller kanskje Jim Jarmusch. Evt. en gjesterolle på «Curb Your Enthusiasm».

Tone

05.mai.2009 kl.21:34

Jeg synes også han er totalt uinteressant. Men jeg var forelska i Luke Skywalker, så jeg får kanskje ikke uttale meg.

Line

06.mai.2009 kl.11:30

Men herre, hvem har ikke vært forelska i Luke Skywalker. Jens Weissflog, Tone, er grunnen til at du ikke får uttale deg ;).

Inger Merete

06.mai.2009 kl.13:56

Matthew McConaughey og Luke Skywalker er i forskjellige, øh, galakser. Men – Jens WEISSFLOG?!?
Advertisements