Jeg har mine feil og mangler. Men jeg er heldigvis ikke like anspent som de over gjennomsnittlig pene tredveåringene i dress som stresser rundt på tv-skjermen min og sier ja, Mr Trump og nei, Mr Trump.

Det er noe nesten hypnotiserende ved «The Apprentice», synes jeg, selv etter alle disse årene. Kanskje har det å gjøre med en kryssordaktig eller puslespillaktig fascinasjon for oppgavene deltagerne blir stilt overfor og hvordan de løser dem. Kanskje har det å gjøre med det alltid interessante gapet mellom hvordan mennesker prøver å fremstille seg selv og hvordan de egentlig fremstår. For disse folka er det åpenbart et mål å fremstå som verdensvante, vellykkede og med full kontroll. Så viktig er dette for dem at alt det redde og nevrotiske i dem ligger og dirrer under Brooks Brothers-skjorta, så alle kan se det. All synlig ironi ofres på veien til de står der, stive i blikkene, og snakker om hvordan de er sikker på at de klarte å selge flere klippekort/salatboller enn han andre. The Donald kan si hva han vil om at han vil ha fighting spirit, disse menneskene som sitter og vekselvis forherliger seg selv, rakker ned på andre deltagere og logrer for sjefen fremstår først og fremst som desperate. Kanskje er det derfor jeg får en viss sympati med dem. For selv om deltagerne har store egoer, bærer de også på en synlig frykt for at hovmotet står for fall. Det tror jeg er noe noen hver kan kjenne på iblant. Og nå høres det ut som et rent masochistisk prosjekt når jeg iblant ser på «The Apprentice». Det er det ikke, altså. Men jeg synes det er interessant.

Ved å ville være noe, veldig veldig sterkt, blir disse deltagerne det motsatte. Slik sett er å se på «The Apprentice» en vemodig påminnelse om at i det øyeblikket du virkelig, virkelig vil ha noe, minsker muligheten for faktisk å få det drastisk.

 

Publisert 21. mai 2009.

Advertisements