Realityprogrammet «Survival of the Richest» på Tv3 er faktisk glimrende underholdning å ha på i bakgrunnen mens man sysler med selvangivelsen. Stytrike pene tyveåringer møter lutfattige pene tyveåringer og bruker en halvtime på å bitche om hverandre før de finner ut at de må jobbe på lag sammen for å vinne 200 000 dollar. De har selvfølgelig valgt ut millionærkids som ikke har problemer med å si linjer som «I’m the full package» og «I hope the poor kids don’t smell» til kamera.

Foreløpig er jeg likevel mer provosert, eller mildt oppgitt er kanskje et bedre ord, over fattigungene. Første kvelden blir de satt til å servere rikingene, og det er ikke måte på hvor såret de er fordi millionærene «ser ikke på oss engang» og «er overhodet ikke interessert i oss». Jeg vet ikke, men det kan ha noe med å gjøre at dere serverer. Og om du ikke umiddelbart går inn for å bli bestevenner med servitøren, er det ikke nødvendigvis fordi du er millionær eller overlegen eller begge deler. Når noen serverer og andre blir servert er det en tjeneste som utføres, en tjeneste den ene parten betaler for. Da er det opptil den som får betalt, hvor lite det enn er, å være vennlig og behagelig og profesjonell – uavhengig om den betalende er et godt menneske eller ikke.

Sommeren 2002 jobbet jeg i restauranten på Hokksund Hotell, en lærerik opplevelse som bestod av fjortentimersskift grunnet underbemanning, bæring av fat med åtte vodka battery til støyende mannegjenger lørdag natt, vedvarende forsvar av at ølprisen lå på nivå med Aker Brygge, og, da sommeren tok slutt, mulighet til å kjøpe ny, fin pc og ymse annet. Faktisk var det en hyggelig opplevelse. Det er hyggelig å gå bort til en familie ute på søndag middag og tenke på hvordan du kan være med på å gjøre dette til en fin dag for dem. Men det var overraskende mange av kollegaene mine som på et eller annet tidspunkt sa ting som «Hvis de ikke er hyggelige mot meg, gidder ikke jeg å være hyggelig mot dem». Det er ikke bare lite profesjonelt, det er også den raskeste og mest effektive måten å sørge for at en selv er ulykkelig på jobb.

Likhet er bra. Likeverd er bra. Men alt blir så mye lettere om vi husker på at vi iblant har ulike roller, og at det ikke sier noe om at noen er bedre eller dårligere enn andre. Og det sier da noe at den gjennomført ufordragelige Hunter – «I’m the full package»-fyren – leker og tuller med publikum de skal servere for. Hunter, selvinnsikten er kanskje ikke det helt store, men det er et eller annet her du har forstått.

 

Publisert 10. mai 2009.

Advertisements