Den kanskje blekeste mannen i verden, Crispin Glover, møtte Norge, deriblant Dette er ikke en blogg, på Cinemateket i går. Menyen bestod av performance, film og spørsmålsrunde med publikum. Jeg er fremdeles litt beklemt etter visningen av «It Is Fine. Everything Is Fine!», der den CP-rammede Steve fantaserer om – og, i fantasien, har – sex med ymse fullendte unge kvinner med lange lokker. I skrivende øyeblikk er jeg i tvil om Tsjaikovskijs Svanesjøen-melodier noen gang kommer til å bli det samme.

Men det mest interessante i det som jo må sies å være en interessant aften var Glovers performance før filmstart – et slideshow gjennom det som så ut som boksider fra gamle bøker, med som selvsagt var forfattet av den spøkelseslignende mannen på scenen, med urovekkende illustrasjoner av døde og flådde dyr og gamle barnebokillustrasjoner, og ord skrevet og strøket og understreket i med tykke sorte streker som strakte seg utover sidene som klør, eller tornegrener, eller noe annet mørkt og aggressivt. Kanskje ikke så hjertevarmt, men deilig gotisk. Det gotiske er gøy. Ikke det den hvitsminkede klassekameraten din med nagler i underleppa tror er gotisk, men det ordentlig gotiske, nemlig spenningen mellom det vakre, pyntede og ekle, morbide som var slik en hit blant følsomme mennesker med høyt kulturelt forbruk på slutten av 1800-tallet og med jevne mellomrom siden. Gotikken legger et sort blondeslør over et råtnende lik, og har som regel med en kvinneskikkelse som er ung og mystisk og blek og helst død.

Glovers glansbilder er en besnærende fortsettelse av denne stilen, med sin blanding av gammelmodig språk, viktorianske tegninger, og en stadig underliggende undergangsstemning og generell følelse av noe vemmelig. Intrikate beskrivelser av rottejakt blandet seg med gåtefulle fortellinger om svik og død. Og nettopp fordi Glover beholdt sitt bevrende, høytidelige tonefall ble det også morsomt. Crispin fører et språk med et ordforråd godt over gjennomsnittet og har ingen vansker med å etterligne en litterær stil som bringer tankene hen på monokler og biblioteker i mørkt tre. Det slår meg at distansen mellom oss og historien, forskjellen i toneleie i det de skrev den gang sammenlignet med nå, bør utnyttes kunstnerisk. Det var noe ved nettopp det formelle og fremmede som ga hele opplevelsen et skinn av noe absurd. Og det absurde tåler vi mye, mye mer av.

Jeg var også opptatt av det gotiske i desember, dengang på grunn av «True Blood», og synes det er ordentlig gøy at Crispin Glover, Anna Paquin, Edgar Allan Poe og Jean Paul Gaultier har så mye til felles. Dengang kalte jeg innlegget mitt «Sex i sumpen», og har til dags dato ikke opplevd make til spiss oppoverpil på sidevisningsstatistikken.

 

Publisert 16. april 2009.

Advertisements