Ikke «Ungkaren». «Manhunter». Michael Manns film fra 1986 er den eneste Hannibal Lecter-filmen ved siden av «Nattsvermeren» som er verd å se. Og det handler mye om bruken av lys og bruken av mørke.

Alle grøsseelsket Hopkins i «Nattsvermeren», men i det senere skrotet blir det for mye. Faktene hans blir påtatte, mannerismer, ikke fordi han gjør dem dårlig, men fordi det blir forlangt at han gjentar dem, for ofte og for tydelig. Hopkins Lecter er blitt overeksponert. «Manhunters» Brian Cox er mindre eksentrisk, mer professoraktig, men så har han dette stive, gale blikket som liksom kommer spiddende ut av den bleke pannen, under det glatt tilbakestrøkne håret. Jeg synes han er riktig så bra.

Alle som ser «Manhunter» må legge merke til fargene. I de senere år har Michael Mann, med stort hell rent visuelt sett, dyrket det dunkle og urbane i blant annet «Collateral» og «Miami Vice». I «Manhunter», en rendyrket thriller, går han helt motsatt vei og lager en lys og frisk verden i hvitt og grønt og havblått. Med unntak av noen hissige og å-så-åttitalls elgitarriff til spenningsscenene bruker han myke synthesizertoner. Og så, ganske rolig, presenteres vi for mordene på to familier i den varme sommeren i Georgia og Missouri. Hannibal Lecter er i fengsel, men blir tauet inn for å hjelpe etterforskerne. I mange bildene er det eneste tegnet på at noe er off og ubehagelig det konstant triste ansiktet til FBIs drapsekspert Will Graham, som nesten ble drept forrige gang han møtte Hannibal Leter. Graham spilles av William Petersen, noen år og noen kilo før «C.S.I.». Som Salon.coms anmelder Allen Barra påpeker, er det strålende lyset i «Manhunter» vel så nifst som mørket i «Nattsvermeren», fordi ingenting blir gjemt bort. Alt, også det mest avskyelige, er fremme i dagen.

Det er forøvrig artig at «Manhunters» Lecter forsvinner ut av filmen litt over midtveis og ikke kommer tilbake. Da jeg først så den syntes jeg det var dumt, men nå ser jeg det som et tegn på klok tilbakeholdenhet av den alltid dyktige Michael Mann. Ikke la barna få all sjokoladen med en gang.

vlcsnap3444585

vlcsnap3445885

Men Lecter er også mye mindre av en hovedperson her. Will Graham er i  nesten hvert eneste bilde, mens han snakker høyt til seg selv og publikum som om han snakker om morderen, bare for å understreke hvor innmari sterk intuisjon han har når det gjelder nettopp det å tenke som en seriemorder av det sølete slaget. «Manhunter» er en langt bedre tittel enn «Red Dragon», tittelen på Thomas Harris’ roman som også ble brukt på den kjedelige nyinnspillingen med Anthony Hopkins og Edward Norton. Først tror man «Manhunter» henspiller på morderen. Men den henspiller på Will, og på båndet som binder ham og Lecter sammen: Den farlige nysgjerrigheten på hvordan et bestialsk sinn er skrudd sammen. Dessuten er «Manhunter» en thriller som får deg både til å føle ubehag og gir deg lyst til å kjøpe bikinier. Dem er det ikke så mange av.

 

Publisert 6. mai 2009.

 

Reklamer