I got up and went into the built-in wardrobe and looked at my face in the flawed mirror. It was me all right. I had a strained look. I’d been living too fast.

Den som snakker er privatdetektiv Philip Marlowe, jeg-personen i romanene til Raymond Chandler, som forøvrig muligens er de språklig beste krimbøkene i historien. Krim er en genre som generelt interesserer meg lite, men her om dagen grep jeg meg selv i å lese Chandler-romanen «The Little Sister» om igjen, selv om jeg hadde lest den før og husket hvordan den sluttet og hvem som var skurken.

Philip Marlowe er en av de første av de hardkokte detektivene i amerikansk litteratur, og en av de mest minneverdige. Han opererer i et hardbarket og solbleket Los Angeles og konfronterer filmstjerner og forbrytere, uten å være imponert av noen. De lakoniske og livstrette replikkene hans har et særeget vidd.

I didn’t ask to see you. You sent for me. I don’t mind your ritzing me or drinking your lunch out of a Scotch bottle. I don’t mind your showing me your legs. They’re very swell legs and it’s a pleasure to make their acquintance. I don’t mind if you don’t like my manners. They’re pretty bad. I grieve over them during long winter evenings.

Det er to grunner til at en Marlowe-roman er verd å lese om igjen selv om du vet hvem skurken er. Den ene er språket, som er årsaken til Horace Engdahl har nevnt Chandler som et av bevisene på at krimlitteratur kan være fremragende språklig. Dette sa Engdahl forøvrig i et intervju med min godeflinke venn Christian Kjelstrup i Vinduet 3-2007.

Den andre grunnen er at Marlowe, hvor tøff i trynet han enn er, har en myk kjerne. Han er kanskje hardbarket og desillusjonert, men han er blitt det fordi han innerst inne er en ridder på en hvit hest i en verden der en hest ville virke latterlig. Han tar menneskehetens ondsinn dypt personlig. Og han makter å holde seg hevet over den møkkete verdenen han lever i, selv om det betyr at han sitter igjen alene og bare har whiskyflaska til å holde seg med selskap.

Det finnes en million tøffinger i trenchcoat som hamler opp med alskens utskudd i en eller annen brutal amerikansk storby. Men de er og blir blasse etterligninger, klisjeer og kopier, fordi de verken er så velformulerte eller så fryktløse som Philip Marlowe, og fordi de ikke har horisonten av følelser og kunnskaper som iblant skinner gjennom Marlowes barske ytre. Og jeg synes fremdeles den første siden av «The Big Sleep» er en framifrå romanåpning:

It was about eleven o’clock in the morning, mid October, with the sun not shining and a look of hard wet rain in the clearness of the foothills. I was wearing my powder-blue suit, with dark blue shirt, tie and display handkerchief, black brogues, black wool socks wiith dark blue clocks on them. I was neat, clean, shaved and sober, and I didn’t care who knew it. I was everything the well-dressed private detective ought to be. I was calling on four million dollars.

The main hallway of the Sternwood place was two stories high. Over the entrance doors, which would have let in a troop of Indian elephants, there was a broad stained-glass panel showing a knight in dark armour rescuing a lady who was tied to a tree and didn’t have any clothes on but some very long and convenient hair. The knight had pushed the vizor of his helmet back to be sociable, and he was fiddling with the knots on the ropes that tied the lady to the tree and not getting anywhere. I stood there and thought that if I lived in the house, I would sooner or later have to climb up there and help him. He didn’t seem to be really trying.

There were French doors at the back of the hall, beyond them a wide sweep of emeral grass to a white garage, in front of which a slim dark young chauffeur in shiny black leggings was dusting a maroon Packard convertible. Beyond the garage were some decorative trees trimmed as carefully as poodle dogs. Beyond them a large greenhouse with a domed roof. Then more trees and beyond everything the solid, uneven, comfortable line of the foothills.

 

Publisert 12. mai 2009.

Advertisements