Når en fra før velkjent historie blir spilt inn eller spilt inn på nytt, komplett med den nervøse regissørens forsikringer om at dette er en «ny og mørkere» versjon, underforstått dypere, kan du være ganske rolig på at du vil få se opptil flere scener fra hovedpersonens barndom, der en søt og halvtroverdig versjon av Hollywood-stjernen i hovedrollen viser hvilke plager eller traumer eller øyeblikk av misforstått ensomhet som gjorde hovedpersonen til Den. Han. Er. For meg har dette grepet alltid virket mot sin hensikt. Det alltid virker forflatende å antyde at et menneske (eller superhelt) ikke bare kan forklares, men kan forklares på en fem minutters bolk, før kameraet svinger tilbake til hovedpersonen som sitter ved et vindu og stirrer tankefullt ut på regnet.

Grunnen til at jeg tenker på dette akkurat i dag er at The New Yorkers filmanmelder Anthony Lane tar det opp i sin anmeldelse av den nye «Star Trek»-filmen:

«Here, in other words, is a long-range backstory – a device that, in the Hollywood of recent times, has grown from an option to a fetish. I lost patience with «Charlie and the Chocolate Factory» once we learned of Willy Wonka’s primal trauma (his father was a dentist, and forbade him candies, so guess how he reversed that deprivation?), and, likewise, with «Batman Begins,» from the moment that mini-Bruce tumbled into a well full of bats. What’s wrong with «Batman Is»? In all narratives, there is a beauty to the merely given, as the narrator does us the honor of trusting that we will take it for granted. Conversely, there is something offensive in the implication that we might resent that pact, and, like plaintive children, demand to have everything explained.»

For meg var det en lignende trang til å gå i barndommen som var hovedproblemet med Stein Winges ellers stramme oppsetning av Shakespeares «Richard III» på Det Norske Teatret for to års tid siden. Kong Richard III er både frastøtende og tiltrekkende der han manipulerer seg mot makten. Han er fascinerende nettopp fordi det er så vanskelig å se hva i all verden som kan stoppe ham, når han er så mye smartere og mer energisk enn sine motstandere, og så umiddelbar og skånselsløs i måte han bruker og kvitter seg med andre mennesker. Men tror du ikke Winge var nødt til å stille spørsmålet «Hvorfor?» – et spørsmål som er fint, for ikke å si nødvendig, å stille i ymse situasjoner i livet, men dette er ikke en av dem – og svare at jo, du skjønner, det har å gjøre med at Richard er stygg og pukkelrygget og følte at moren ikke var glad i ham da han var liten.

Ved å si at vond barndom/hang til mørke gjerninger i voksen alder er årsak og virkning fjerner man dessuten noe av fascinasjonen ved dette mørket: Det er noe som finnes i alle, i mindre eller større porsjoner. Vi kan kjenne oss igjen i sinne, vi kan kjenne oss igjen i indre uro. Ved å gjøre historiene til hovedpersonene ekstreme, skyver filmskaperne publikum på avstand.

Noe av samme tenkemåte skjemmer «Wolverine»: I de tre første filmene er Wolverine gretten, men han er kul og gretten. Jeg synes godt han kunne få lov å være sånn helt av seg selv. Men den nye filmen forteller deg at om du synes Wolverine er litt lite overstrømmende, så kan det ha sammenheng med at han så faren sin ble drept da han var liten, for så å få klør ut av nevene og drepe drapsmannen, for så i neste øyeblikk å få vite at drapsmannen var hans egentlige far, og ennå har vi ikke engang kommet til tittelsekvensen. Det å bare ha en dårlig dag, eller fem, er ikke lenger lov for blockbusterhelter.

 

Publisert 8. mai 2009.

 

Advertisements