«Pulp Fiction» en kveld og «The Wild Bunch» en annen. Følte meg veldig barsk etterpå. Eller hadde i alle fall et sterkt ønske om å være det.

Da Quentin Tarantino holdt workshop under Cannes-festivalen i fjor, nevnte han «Wild Bunch»-regissør Sam Peckinpah som en av yndlingsregissørene sine. Det er ikke noe vanskelig å se hvorfor. Peckinpahs film er nøktern og nedpå, med lange og usentimentale skytebonanzaer som vakte furore i 1969. Det er nesten søtt å lese de storøyde anmeldernes beskrivelser av «den mest blodige filmen som noen sinne er laget». En «Kill Bill»-blasert fjortis i dag ville knapt leet på et øyenbryn. Men mest liker jeg Peckinpah-måten på grunn av tristheten.

Revolvermennene i hovedrollen er knapt helter. De er voldelige menn som i liten grad reflekterer over om det de gjør er rett eller galt. Men de har en kode, en lojalitet, de insisterer på å gå ned med flagget til topps og skyteren i hånda selv etter å ha nådd en alder der de knapt klarer å holde seg oppå hesten. Og de er langt å foretrekke fremfor representantene på den nye tiden som puster dem i ryggen: De sadistiske barna som slilpper en fanget skorpion oppi en maurtue for å la den pines ihjel, de vulgære dusørjegerne, eller den oppfarende og psykopatiske general Mapache som fester grepet om norddelen av Mexico. Uten å snakke for mye eller vise for mye følelser ser revolvermennene den nye tid komme med like deler forakt og vemod.

vlcsnap1214407

vlcsnap1217051

vlcsnap1217910

«Pulp Fiction» er blitt kalt en moderne, tarvelig film noir. Nå tenker jeg mer at det er en moderne, tarvelig western. Filmene har langt flere likheter enn at de begge fikk mye gratis pr på grunn av antall liter spilt filmblod. Ingen av filmene har helter. Begge skildrer menn som lever utenfor loven og den alminnelige moral, som driver rundt fra skuddveksling til skuddveksling og beholder en tilforlatelig mine gjennom kuleregnet. De er ikke gode mennesker, og blir ikke bedre i løpet av filmen. Men de har det ikke noe bra heller. Og uten at regissørene gjør noe større nummer ut av det, viser de hvordan de biter seg merke i de få øyeblikkene der disse løsrevne mennene finner noe å holde seg fast i et par sekunder, noe å minnes med en viss glede og kanskje ømhet. John Travolta prøver å overbevise sitt eget speilbilde om at han må se til å ha seg ut av huset til Uma Thurman før dette går galt. William Holden legger taust fra seg det han har av penger hos en prostituert med et lite barn før han går ut og gjennom gatene, i sakte film slik bare en ekte westernhelt kan, for å møte en blodig skjebne som innebærer et maskingevær og det som føles som to tusen statister, som tok fjorten dager og ti tusen løsskudd å filme. Scenen vises forøvrig i bakgrunnen til en nyere og langt kaldere film, «Natural Born Killers».

vlcsnap1321603

vlcsnap1324045

Kvinner er det ikke mange av i disse filmene, bortsett fra en og annen hore eller madonna i bakgrunnen, og Uma Thurman som en frapperende blanding. Dette handler om forhold mellom menn – og interessant nok beholder disse karene lojaliteten overfor hverandre, selv om de tråkker over alle andre grenser i livet. Tarantino har vært inne på samme tema før, med ekstremversjonen Mr Blonde, som må kunne kalles en selektivt sentimental psykopat, i «Reservoir Dogs». Så en kan jo bli litt engstelig for hva dette sier om menn og det de holder hellig. Men så lenge det blir bra filmer av det, er det egentlig ikke så farlig.

 

Publisert 9. juni 2009.

 

Advertisements