Kjære Tetris,

gratulerer med 25-årsdagen. Siden vi ble kjent første gang på slutten av barneskolen har du hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Dengang var vi begge unge og uferdige – du et kantete Nintendo-spill med syntehsizeraktige versjoner av Nøtteknekkeren som bakgrunnsmusikk, jeg en litteraturnerd med en dragning mot puzzles av ymse slag. Det var intens opplevelse, og timene vi tilbrakte sammen fløy avsted.

Som med de fleste oppvekstromanser var det dessverre slik at vi utviklet oss i forskjellig retning. Du ble stadig mer effektiv og strømlinjeformet og fikk den ene nye, fancy drakten etter den andre. jeg konsentrerte meg mer om verden utenfor, med unntak av en romanse med din mer akademiske rival, Civilization II. Dessverre må jeg si at det var et punkt jeg nesten skammet meg over deg, tenkte at jeg burde ha brukt tiden på andre og nærmest fornektet deg og all tiden vi tilbrakte sammen. Men jeg har fulgt med på deg i alle disse årene. Nå er du kjent over hele verden, omgitt av store skarer med beundrere, og store publikasjoner spør hva som er din appell og din magi. Kanskje er det, som Dagbladet melder, den matematiske elegansen, et trekk du muligens har fra din far, ingeniøren Aleksej Pajitnov. Kanskje er det, som TIME Magazine tror, at Tetris appellerer til et eller annet dyptliggende psykologisk nytelsessenter og skaper en balanse og en flyt som gjør at man kan og ønsker å fortsette å være sammen med deg i timesvis.

Selv tror jeg det har med å gjøre at du har denne unike blandingen av det enkle og det særegne, det umiddelbare og det komplekse, som så mange av oss streber etter. Man slapper av i ditt selskap, samtidig som det er stimulerende. Samtidig gjelder det jo deg som så mange andre, at under den forføreriske overflaten, er det ikke like mye tyngde. Kanskje hadde det å gjøre med innsikten i at det ikke er alle problemer i livet som glimter og forsvinner bare du får en lang, tynn kloss. Iblant spør jeg meg om hva jeg egentlig sitter igjen med etter tiden vi hadde sammen. Det er nok grunnen til at du og jeg nok aldri kommer til å finne tilbake til det vi en gang hadde. Men mitt hjerte er like fullt av hengivenhet for deg som en Tetris-skjerm av blokker etter et kvarters spill på level 9. Med høyde.

xxx.

 

Publisert 8. juni 2009.

Én kommentar:

Line

08.jun.2009 kl.14:52

Hør hør.

 

Reklamer