Etter et langt år er amerikanske So You Think You Can Dance i gang igjen i USA, en pleasure som føles svært lite guilty. Selv om en liten stemme sier at det ikke er så idyllisk i virkeligheten, er det noe i meg som liker programmets Pollyanna-holdning og insistering på å fremstille de unge og håpefulle som åpne og idealistiske, snille jenter og go’e gutter. Og ikke minst lar SYTYCD (som det heter blant oss kjennere) aldri oppmerksomheten svinge altfor lagt vekk fra det sentrale: De kan danse.

Forrige lørdag skrev kollega Kjartan Brügger Bjånesøy i Magasinet om frustrasjonene over audition-tv der alt handler om å se alminnelige mennesker prøve å gjøre ting som virkelig burde vært overlatt til profesjonelle. Jeg kan bare si ja og amen og legge til at det er nesten like irriterende å se mennesker som egentlig kan noe, gjøre alt mulig annet, som eksempelvis bitche bak ryggen på hverandre og krangle om hvem som har tyvlånt tamponger. Hver gang jeg har vært innom «Stylista» er det en eller annen jente i singlett der som hyler i munnen på en annen. Jeg har gitt opp tanken på noen gang å få se et klesplagg der.

Det Kjartan kaller audition-tv kan iblant flyte noen meter på den amatørmessige sjarmen. De var noen hyggelige øyeblikk i de første sesongene av Idol der du kunne se hvordan keitete sekstenåringer på noen uker ble trygge og rakryggede. Det minnet meg om noen fine opplevelser fra tidligere. Da jeg var seksten var jeg og en venninne dramaleder for en gjeng ungdomsskoleelever som i begynnelsen hadde akkurat null respekt for to idealistiske jenter som oss, og på videregående var jeg sjef for tredje klasses teaterprosjekt. I begge tilfeller husker jeg det som nesten rørende å se unge, usikre mennesker gjennomgå en forandring, våge å komme ut og by på seg selv, få tro på prosjektet, tørre å ta en scene og være uttrykksfulle og store i bevegelsene. Men det er klart det gjør mest inntrykk på dem som kjenner dem fra før. Og det er begrenset i hvilken grad slike prosjekter tåler kringkasting for et større publikum.

Men disse danserne som har tilbrakt gudvethvormange timer på å lære å ta salto med spagat mens de danser salsa i stedet for å ligge på sofaen og spille Need for Speed er vel verd å få med seg. For den som mener pinsesol er for pingler og ønsker seg noen minutters pur underholdning, anbefaler jeg auditionene til:

Bare hyggelig. Det var da så lite.

UPDATE: Og denne! Denne! Selv om YouTube ikke helt yter Robert rettferdighet.

Publisert 1. juni 2009.
Én kommentar:

Line

05.jun.2009 kl.15:11

For meg er det største problemet med SYTYCD at jeg ikke forstår dans. De jeg liker får slakt og de jeg synes er dryge roses opp i skyene. Etter hvert blir jeg lei.
Advertisements