LONDON (Dette er ikke en blogg): Tilbrakte en travel London-dag i går med å intervjue ymse amerikanske tv-fjes. Det var tydelig med flere av dem at de andre journalistene knapt visste hvem de var, og det var tilløp til trykkende taushet på slutten av enkelte gruppeintervjuer. Slik var de, i alle fall.

  • Kate Walsh, Grey’s Anatomy og Privat praksis: Klassisk pent kledd. Bluse og jakke. Chanel-veske på bordet. Rolig, hyggelig, matter-of-fact, ikke så vittig som hun var i andre intervjuer jeg har lest, men det er kanskje for mye for langt at et menneske skal ta seg bryet med å være morsom etter seks gruppeintervjuer og gudvethvormange one-on-ones på ti minutter hver. Ba om unnskyldning for at hun ikke klarte å finne på noe nytt å si. Jeg gjorde henne forsiktig oppmerksom på at ingen av journalistene visste hva hun hadde sagt til de andre.
  • Matthew Fox, Lost. Mørk t-skjorte. Tok av dressjakka og åpenbar en stor, fargerik tatovering på venstre arm. Sky, dempet, møtte ikke blikket til de som stilte spørsmål. Så ut som han helst ville vekk. Ingen overraskelse at han tar med seg familien og flytter til Oregon. Men vennlig og villig til å fortelle. Kviknet til da det ble snakk om boksefilmer og småfly. Sa ja til å fotografere ved siden av to lett knisende kvinnelige journalister i tyveårene (ikke undertegnede) og en middelaldrende britisk bladfyk som av uvisse grunner også syntes det var stas.
  • Jennifer Love Hewitt, The Ghost Whisperer. Tung øyesminke og falske øyevipper. Tydelig pyntet. Pratsom og munter og åpenbart glad i rollen sin og kanskje ikke bortskjemt med denne typen oppmerksomhet de siste årene. Usikker blikkveksling observert journalistene imellom idet JLH sier at serien prøver å gi et seriøst bilde av hvordan det er å være død.
  • Jamie Kennedy, The Ghost Whisperer. Scruffy og jovvia, med trykk på første stavelse. En av de ytterst få som langt heller vil snakke privatliv enn fag og la ut med lysende øyne om det å være på byen med Jennifer – de er schærster – og hvordan det var å feste med prins Albert i Monaco uken i forveien. Forteller om at hver gang noen sier «Jamie» er det for å si «få Jennifer til lå se hit». Men det var en rolle han virket ytterst tilfreds med.
  • Tim Daly, Privat praksis. «Tim hvem?», spurte en av journalistene før han kom inn, tydeligvis lite interessert i å ofre så mye som de to sekundene det tar å taste tim daly inn på Wikipedia. Viste seg å være et ypperlig intervjuobjekt for den kulørte delen av journalistgruppen ved å snakke inngående om hvor befriende det er med en amerikansk tv-serie som har et avslappet forhold til det at voksne mennesker ligger med hverandre og viser at sex iblant bare er sex, og så lenge ingen blir såret må det være greit. Det sier litt om både det ene og det andre at Tim spiller av-og-på-elskeren til Amy Brenneman i Privat praksis, mens Tyne Daly, Tims ti år eldre søster, spilte moren til selvsamme Brenneman i Judging Amy for ti år siden, altså da hun var så gammel som Tim er nå. Tyne har vel ikke vært i noe like steamy siden hun fikk spille Clint Eastwoods love interest i Dirty Harry-filmen «The Enforcer» i 1976. Men tilbake til Tim. Tim var frisk og nøttebrun og jeg-kan-ikke-fatte-at-du-er-53 på en litt Rob Lowesk måte. Reflektert og engasjert og med mye på hjertet. Snakket villig vekk om det aller meste, bortsett fra når en spansk reporter med gebrokkent engelsk som så ut som om han var cirka femten spurte om hvordan han holdt seg så ungdommelig. Da ble han litt bisk.

 

Publisert 15. juni 2009.

Én kommentar:

 

Tone

15.jun.2009 kl.12:41

Jeg har jo Ghost Whisperer som guilty pleasure og er litt skuffet over at det er herr Kennedy hun egentlig er sammen med og ikke Jim/Sam som i serien.
Advertisements