Møte med Claudio

En ivrig, gestikulerende og noget springende Claudio Magris møtte folket på Litteraturhuset i kveld. Både i bøkene sine og når han snakker tar den vennlige Magris det åpenbart som en selvfølge at publikum sitter på like stor kunnskap som ham selv om fangeøyer i Adriaterhavet og greske myter. Men det var fint. Han virket snill. Og han lignet litt på Robert de Niro.

Den nye romanen til Magris, «I blinde», høres fortryllende ut. Magris snakket om hvordan han fikk ideen i Antwerpen, der han gikk og så på gamle skip med gallionsfigurer i stavnen. Han ble fanget av det oppsperrede blikket til kvinnefigurene i tre, og tenkte på hvordan de var plassert forrest på skipet som den som først av alle skulle møte havets brutale sider – og, for Magris, som et bilde på all brutalitet mot kvinner.

Inn i teksten blander Magris, i tillegg til mye (mye!) annet, historien om den greske sagnhelten Jason som seilte fra Hellas til Kolchis for å stjele et gyllent bukkeskinn, og like godt tok med seg kongens datter Medea på kjøpet. Det var Medea som senere skrev seg inn i litteraturhistorien med utropstegn og understreking da hun, etter å ha blitt forlatt av Jason til fordel for en annen kvinne, hevnet seg på ham ved å drepe deres felles barn. Selv tenkte jeg at i motsetning til gallionsfigurene, visste Medea virkelig å ta igjen.

Den eneste boken jeg har av Magris i bokhylla er den sprenglærde «Donau». Da jeg var fjorten ble jeg utfordret av to av mine foreldres venner: Hvis jeg klarte å komme meg gjennom den, skulle jeg få den største sjokoladeplaten jeg kunne finne. Det har ikke blitt noen sjokoladeplate på meg ennå. Men etter i kveld har jeg følelsen av at dagen nærmer seg.

 

Publisert 4. juni 2009.