Vinklingen på Aftenpostens artikkel om Obama og valget i Iran er grenseløst irriterende. Det fremstilles som om prestestyrets reaksjoner mot demonstrantene i Iran har direkte sammenheng med at Obama har vært noe mer imøtekommende overfor Iran enn sin triggerhappy forgjenger. «Den håpefulle demokraten ville markere et brudd med George W. Bushs konfrontasjonspolitikk. Så langt har lite gått etter planen», skriver Anders Nordstoga.

WTF? Det er jo nettopp Obamas brudd med konfrontasjonspolitikken som gjør det vanskelig for regime i Iran å tegne ham som den store Satan, v. 3.0. I et land som har opplevd gjentatte ganger at USA blander seg i dets interne anliggende, på mest eksplisitt vis da CIA bidro til å styrte Mohammed Mosaddeq i 1953, er et brysomt USA som en rød klut for flere enn de konservative. Obama hjelper ingen, aller minst demonstrantene, ved å si at han støtter dem. Det virker også strategisk helt riktig tenkt av demonstrantene at de benytter religiøse og tradisjonelle symboler og rop i markeringen mot regimet. Det siste de trenger er at prestestyret finner en grunn til å stemple dem som forrædere – i større grad enn allerede gjøres.

Da er det mer spennende å lese Washington Posts faste kommentator, E. J. Dionne, som i en interessant tekst tar opp hvordan vestlige liberalere i forskjellige roller må reagere ulikt på opptøyene i Iran. Dionne skriver:

«In fact, Obama was right to exercise caution, both because the United States should not imply false promises to the regime’s opponents that we won’t be able to keep, and because our embrace could, indeed, hurt them. And, paradoxically, European political leaders have been outspoken in support of the Iranian democrats precisely because Obama’s restraint gave them room to act independently.
But if Obama, as the leader of the U.S. government, has to exercise great care in calculating his moves, rank-and-file progressives and liberals outside the government should be unwavering and unabashed in championing the Iranian push for freedom».

Så, hvis noen lurer, jeg heier på dem i grønt, og jeg heier på presidenten som er smart nok til bare å gjøre det samme inne i seg.

***

UPDATE: Joe Klein, som nylig er vendt tilbake til USA etter et besøk i Iran for å observere valget, er inne på mye av de samme tankene på TIMEs blogg Swampland. Han har flere poenger:

«The protesters admire our freedom, but they are appalled–and insulted–by our neocolonialist condescension over the past 50 years. The reformers, and even some conservatives, consider Ahmadinejad the George W. Bush of Iran–a crude, unsophisticated demagogue, who puts a strong Potemkin face to the world without very much knowledge of what the rest of the world is about. This was an anology that came up in interview after interview, with reformers and conservatives alike.»

 

Publisert 23. juni 2009.

 

Advertisements