Det er livsfarlig å glede seg til en Tim Burton-film. Varianter av det samme skjer hver gang: Fyren stabler på bena en yrende og eventyrlig verden som kan ta pusten fra hvemsomhelst, og så tuller han seg bort dramaturgisk litt over halvveis i filmen og ender med en uinspirert og rotete slutt. Det vil si, «Charlie og sjokoladefabrikken» føltes uinspirert fra begynnelsen.

Men se på dette! Er det ikke kriblende deilig?

Det er smått bekymringsverdig at Burton lar Tweedledee og Tweedledum er såpass karikerte. For mange animasjonsfilmer velger å gjøre både mennesker og dyr overdrevne og overtydelige i kropp og ansikter, jeg håper Burton holder seg i skinnet (som er noe han forøvrig ikke er spesielt god til). Men ellers ser det aldeles fabelaktig ut. Jeg trekkes særlig  mot de uttrykksfulle ansiktene til rosene Alice går forbi, og soppene i skogen bak porten. Det er noe med magiske skoger, de vekker en slags kilende fryd som ellers er forbeholdt små barn med bildebøker, og Burton får dette til å bli et sted man vil være nettopp ved å lasse det ned med detaljer, slik at skogen hans både vekker til live den gamle følelsen av litterære eventyr og samtidig fremstår som særpreget og urburtonsk.

Og så har han jo med seg Johnny, da.

johnny depp

 

Publisert 22. juni 2009.

Advertisements