Ryktene sa at det å intervjue tegneserieskaper Jason var omtrent som å være i en av seriestripene hans. Altså taust. Nå har jeg møtt Jason, som noen ganger kaller seg John Arne Sæterøy og går rundt i byen som en vanlig mann, to ganger. Hver gang har jeg tenkt at det har vært en riktig fin samtale, og at han har et svært reflektert forhold til sin egen utsøkte tegneseriekunst.

jason 2

Forrige gang var nå i mai. Som så ofte i avisland måtte teksten kuttes før trykking, og et avsnitt som falt ut, var dette, der Jason snakker om det forrige albumet, «Den siste musketer», forteller om hvorfor han er opptatt av film noir:

«Denne følelsen av ikke å høre hjemme var enda mer påtagelig i Jasons forrige bok på norsk, ?Den siste musketer?, der han vekket til live musketeren Athos fra?De tre musketerer? og plasserte ham først i en moderne verden, så på en annen planet i et science fiction-univers. Jasons Athos forsøker tappert å være edel i en verden der heltemot ikke hører hjemme.
– På sett og vis er han patetisk, sier Jason.
– Han fornekter det som skjer rundt ham og lever i sitt eget hode. Jeg hadde ikke lyst til å tegne ham på 1600-tallet. Ved å bringe ham inn i nåtiden ble det en sterkere følelse av at han er en fisk på land. Jeg liker tanken på å la to verdener møtes. Da kan man se på livet fra en annen vinkel.

Den hardkokte film noir-sjangeren har inspirert to andre historier i boken, som inneholder blaff av sex og vold som New York Times neppe ville satt på trykk.
– Men det er ikke for å sjokkere, bedyrer Jason.
– Det er for å fortelle den klassiske historien om begjær og svik, og gjøre bruk av den ikoniske femme fatale-figuren.

Han liker noir-filmene fordi de er utypiske forsin tid.
–  I amerikansk film på femtitallet var det mye optimisme og Doris Day. En film noir har ofte trist slutt. Det føles moderne. Og det føles som om de ligger tettere på virkeligheten. De har ikke tapt seg slik de andre har.
Det ligger også mye sårbarhet under hardkoktheten i film noir-sjangeren.
– Det er det samme jeg prøver å gjenskape i tegneseriene, sier Jason.
– Dette at menneskene ikke nødvendigvis sier det de føler. Det må leserne gjette seg til. Det er derfor jeg ikke bruker tankebobler.»

 

Publisert 10. juni 2009.

 

Advertisements