I et anfall av nostalgi: «Silke» på Tv2 i går. Herreminskapendegud. Jeg var ikke overrasket over det skjærende signalfargede universet der alt som skal være sexy surres inn i noe minimalt og sjokkrosa. Det var omtrent slik jeg husket. Jeg ble ikke slått av de kvasierotiske «palmer-i-solnedgang»-bildene, gjerne med ekkosaksofon i bakgrunnen. Det har vært en klisjé siden syttitallet, en beinsikker metode for late regissører som ønsker å skru på «farlig begjær»-knappen i hjernen på tilskuerne. Men jeg ble faktisk forbløffet over at det var så hysterisk amatørmessig. Så himmelropende ræva. Flatt, billig lys. Flate, billige folk. Leiligheter som er turkise versjoner av tv-stua i «Mot i brøstet». Dialogscener der skuespillerne ser ut som om de befinner seg i forskjellige rom og for den saks skyld på forskjellige planeter. Men det er jo forsåvidt logisk at hvis du først har vært så grandiost uheldig å få navnet «Mitzi» av mor og far er du vel egentlig dømt til å stå i ferskenfarget powerantrekk og prøve å se seriøs ut mens en oppblåst bikinidame prøver å overbevise noen, hvem som helst, om at hun ikke drepte den sleske, steinrike ektemannen. Akkurat dette slo meg aldri da jeg var tretten. Kanskje jeg trodde det var slik verden var.

Meg bekjent er forøvrig det eneste «palmer-i-solnedgang»-produktet av høy kvalitet «Body Heat», med William Hurt og Kathleen Turner, og, av alle, Ted Danson i en ekstentrisk og minneverdig birolle. Som med så mangt, blir ikke en film eller en tv-serie egentlig sexy før det har noe særeget ved seg, noe idiosynkratisk, noe som skiller et prustende par fra de tusener som har gått forut for dem. Og det tror jeg ikke er mulig hvis du heter Mitzi.

 

Publisert 17. juni 2009.

 

Advertisements