FREDRIKSTAD (Dette er ikke en blogg): Var i bryllup i Fredrikstad i helgen, komplett med panisk leting etter kirkecardigan før avgang fra Oslo, skoskifte i bilen og tårer som konstant truet med å slippe taket i øyekroken og renne nedover kinnene og ødelegge pudderet. Til hedning å være er jeg forbløffende glad i kirkeseremonier, og egentlig seremonier som sådan. Men jeg er og blir av den oppfatning at formen i seg selv uttrykker noe, at bare det å se en far føre datteren sin nedover kirkegulvet er et vakkert syn, fordi det både handler om mennesker som blir voksne og lærer å fly og alt det der samtidig som det handler om båndene som er der likevel.

Det å få anledninger i livet der både de mer og mindre ekshibisjonistiske blir tvunget til å delta med hele seg og sette ord på det de tenker og føler overfor en annen, tror jeg bare er sunt. Det er så mye som ikke passer å si til hverdags, det blir klamt og litt upassende. Det virker fullstendig klaustrofobisk å leve i sånne «7th Heaven»-familier der moren din sier «I love you» bare du har vært på butikken og handlet. Men det er føles så riktig og viktig at mennesker som har sett en person nært, men utenfra, gjennom mange år, en gang innimellom viser at denne forbindelsen er viktig – og at det skal skje utavhengig av hvor ekshibisjonistisk eller artikulert du er. Jeg tror kanskje det er derfor jeg er så glad i seremonier. For samme hvem du ellers er, hvis du er far til bruden, kommer punktet der toastmaster viker plassen etter en kort introduksjon og det er din tur til å reise deg og bekjenne og hylle. Og som på stikkord får vi øynene fulle av de forbaskede tårene.

 

Publisert 22. juni 2009.

Én kommentar:

 

Ingvild Aurebekk

09.jan.2010 kl.21:01

Du er jammen søt, du!

Klem fra hun som gikk oppover midtgangen

 

Reklamer