Såh, du er trygt etablert på Facebook, Twitter og wordpress.com – men ennå er det ikke mange nok mennesker som tar del i din daglige gjøren og laden? Den amerikanske litteraturprofessoren Karen Head gjør den ultimate sjarmøretappen for litteraturvitere – hun vinner en times opphold på toppen av den tomme fjerde sokkelen på Trafalgar Square, og bruker den til å fremføre dikt skrevet gjennom Twitter-meldinger. Hvor føkkings 2009 er det mulig å bli?

Videoen av Karen, intervju med henne og bruddstykker av diktet finnes her.

Når Head trer opp på sokkelen, er hun i selskap av Sir Charles James Napier, Sir Henry Havilock og kong George IV, som holder hus på de tre andre soklene – og av Nelson selv, selvsagt, som kanskje både for øyet og andre attributter med sin enorme erekte søyle. Egentlig skulle det vært en rytterstatue av kong William IV på sokkelen, men da det kom til stykke i 1841, viste det seg at pengene ikke strakk til – forøvrig en av mange småpinlige og underholdende episoder i seilerkongens liv. Under VM i fotball i 2002 ble en voksfigur av David Beckham fra Madame Tussaud’s plassert der.

trafalgar squre

Når Karen Head trer opp på statuen er det som en del av prosjektet One & Other, som varer til 14. oktober. 2 400 mennesker har fått lov å tilbringe én time hver på toppen av sokkelen. Mannen bak prosjektet, skulptøren Antony Gormley, har uttalt:

«i omgivelsene på Trafalgar Square, med sine militære, seirende og mannlige historiske skikkelser, lar denne opphøyelsen av hverdagslivet til et sted som til vanlig ville vært opptatt av monumental kunst oss refletere over individets mangfold, sårbarhet og særegenhet i et moderne samfunn. Det handler om mennesker som kommer sammen for å gjøre noe ekstraordinært og uforutsigbart. Det kan være tragisk, men det kan også være morsomt».

Reaksjon 1: Igjen hvor føkkings 2009 er det …? Reaksjon 2: De største produsentene av reality-tv i Storbritannia bør sende en mail til Gormley utmiddelbart og tilby ham firmabil og konkurransedyktig årslønn umiddebart, for det er en slik rettferdiggjøring de har lett etter siden 1997. Når en av elevene som følger prosjektet til Head betror kameraet at «I’m interested in her personal growth» høres det også ut som noe som bare kunne blitt sagt med en slik selvfølge i en verden der våre flyktige og forbipasserende følelser og stemninger fryses fast i tekst annenhvert minutt.

Egentlig mener jeg ikke å være så negativ. Offentlige arenaer brukes til langt mer gruoppvekkende ting enn å lese Twitter-dikt. Og faktisk synes jeg diktet Karen leste hørtes ganske fint ut:

«The rythm of the unknown finds in itself a vexing question». The question being: How can multitudes of monuments ever approach the peace within us all?»

 

Publisert 24. august 2009.

 

Advertisements