Ordet «kalkun» hadde blitt hvisket meg i øret flere ganger før jeg benket meg for å se Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds» her om dagen. Overrasket meg selv og dem ved å bli riktig revet med. Skalperingsbonanzaen er langt mer interessant enn «Pulp Fiction», og til tross for en durabelig omskriving av historiens gang er den ganske konvensjonell. Men «Inglourious Basterds» fungerer fint som underholdningsfilm. Blant annet kommer et av Tarantinos signaturtrekk, de laaange tagningene der hovedpersonene tar seg god tid med å ramle rundt i kjøkkenskap («Pulp Fiction») eller drikke et glass melk («Inglourious Basterds») mens publikum bare sitter og venter på at det skrekkelige, som må skje, skal skje. Tarantino er ikke like hvass med dialogene her som før, litt fordi han er på mer fremmed grunn hva popkulturelle/samfunnsmessige referanser angår, og jeg tror ikke det store publikum vil gå og sitere Leni Riefenstahl-diskusjonene slik de siterte Quarter Pounder-riffene fra «Pulp Fiction».

inglourious basterds

inglourious basterds 2

inglourious basterds 3

Det er mer naturlig å sammenligne «Inglourious Basterds» med de to «Kill Bill»-kapitlene enn med andre av Tarantinos filmer, fordi begge er rene fantasier, mer stiliserte og eventyrlige enn de andre, og fordi begge drives fremover av hevntanken. Det kan se ut som om Tarantino, som trolig har forsett seg på krigsfilmer slik han har forsett seg på hver eneste sjanger i filmhistorien, har savnet et epos der jødene virkelig kvesser knivene og tar igjen. Det gjør de her, så det synger. Men Shoshanna Dreyfus (Mélanie Laurent) er en langt mer tiltalende heltinne enn the Bride, kanskje fordi hun er stillere, mer lukket, men uten tvil like målrettet.

Brad Pitts karakter er vanskeligere å bli fortrolig med. Den overdrevne Tennessee-twangen tar noe av punchen ut av replikkene hans og gjør dem vanskelig å ta helt alvorlig, og hvorfor Tarantino har lagt inn et revvynummer av en scene der han forsøker å snakke italiensk, er umulig å forstå. Jeg er faktisk usikker på om Tarantino egentlig synes han er så kul heller. Pitt er bortimot den eneste i filmen som ikke på noe tidspunkt havner i en filmdiskusjon. For selv om de har førtitallskåper og krigsuniformer, handler «Inglourious Basterds», mellom skamferingene og skalperingene, om filmnerder som møtes og snakker om det de liker best: Film. Og det gode selskapet står Pitt utenfor.

 

Publisert 19. juli 2009.

Én kommentar:

 

Guy

22.jul.2009 kl.08:57

Jeg så ikke dette innlegget før nå 😉
Må visst følge med bedre.
Gleder meg ihvertfall til filmen kommer hit.
Advertisements