LOM (Dette er ikke en blogg): «Her e det ikkje nån autostrada», sa damen forrest i bussen som var ansvarlig for å frakte inviterte til upremieren på «Å, Isak», Hamsun-forestillingen på Sognefjellet, fra Lom til Mefjellet. Da hadde jeg allerede sett 1 stk hijab og 1 stk jente med ballerinasko, tunika og Deli de Luca-pose og fått tilbud om passordet til wifi-nettverket i turbussen. Det hele var meget forvirrende. Men så begynte damen å snakke om at Hamsun pleide å dra jentene i «flettun» og at vi var på vei til en stor «upplevels», og så var jeg visst på bygda likevel.

Forestillingen? Venter fremdeles på forklaring på hvorfor en forestilling inspirert av «Markens grøde», som er fylt til bristepunkter av tette skoger og høye åkre, på død og liv måtte settes opp på snaufjellet. De fem tekstene som var grunnlaget for forestillingen var, som behørig omtalt i pressen allerede, skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Hanne Ørstavik og Maria Tryti Vennerød. Interessante tekster, korte, ikke alltid like velegnede for fremføring, men spennende. Ørstavik tar opp Hamsun og synet på barn som en del av grøden fra marken, som skal ivaretas, samtidig som kvinnene hos Hamsun velger dem bort, og setter det inn i abortdebatten. Hjorth oppdaterer «Sult» og «Mysterier» og lager en hovedperson som slenger rundt i Oslos kulturelle miljø, minst like fragmentert og forvirret og uforutsigbar som Hamsuns hovedpersoner. Gro Dahle bruker naturbildene fra romanen for alt det er verd i et erotisk og rytmisk dikt med mye kilen humor. Herbjørg Wassmo advarer mannen Hamsun, for sent, må man kunne si, mot å føle seg så stor fordi forfatteren Hamsun er så vellykket. Og kanskje mest rar og fengslende: Maria Tryti Vennerøds ubehagelige og voldsomme tekst om en gravid kvinne som flykter inn i en skog, som blir den ensomme skikkelsen på vei inn i naturen som Hamsun skildrer på romanens første sider, mens det raser en verdenskrig utenfor. Skogen er ikke egentlig en skog, den er bare et drivhus, og omverdenen klorer på veggene og vil inn, men kvinnen isolerer seg og ser ikke, eller velger ikke å se.

 isak 1

(Bilde: Geir Olsen/Scanpix)

På Sognefjellet ble dessverre opplesningen av disse tekstene lesset på med dump og pompøs musikk som skulle fortelle oss akkurat Hva. Dette. Handler. Om. Ørstavik skriver om de to barnegravene i Hamsuns tekst? Lass på med slørete kvinnesang og barneskrik. Dahle er erotisk? La koret på tredve damer stå og stønne inn i mikrofonene, på en måte som gjør at en fin tekst blir flau og at en morsom tekst ikke virker morsom i det hele tatt. Vennerød beskriver en apokalyptisk verden i krig? Legg på så mange øredøvende krigslyder og dumpe rytmer at det høres ut som et dataspill som akkurat nå sikkert er skrekkelig populært i demografien gutter 15-25.

Selv om tekstene til de fem forfatterne ikke er vanskelig tilgjengelige, har de alle sammen en ettertenksomhet og flertydighet i seg som gjør dem, på hvert sitt vis, gode. Oppsetningen på Sognefjellet prøver å gjøre dem mindre sammensatte enn de er. Da kunne jeg like gjerne blitt i sofakroken med tekstheftet, i stedet for å reise i tolv timer frem og tilbake til Lom og omegn.

Men så var det mye fin natur da.

Jeg hadde forresten ikke lest «Markens grøde» før jeg fikk vite at jeg skulle opp og anmelde «Å, Isak». Har nå vært gjennom samfulle tre hundre sider og er positivt overrasket. Det slår meg at romanen er urettmessig omtalt som ren naturromantikk. Det mest slående for meg i «Markens grøde» er sosiologien, samfunnsblikket, det skarpe og nådeløse blikket på intrigene, misunnelsen og dynamikken innad i en bygd der noen gjør det godt og andre ikke. Det er en god idé, fruktbar, å la kvinnelige forfattere reagere på romanen siden det er kvinnene som trår til side for veien den nøysomme og produktive Isak baner opp og velger andre idealer. Men Hamsun viser også, i nesten forbløffende grad, forståelse for sine kvinneskikkelser, særlig Inger, som kommer tilbake etter åtte år med ny dannelse og nye evner og bylivet i kroppen og ser annerledes på gården og mannen hun måtte reise fra enn tidligere. Jeg liker at kvinnene ikke er unnvikende og eteriske feer som Victoria og Edvarda, men handlekraftige, på godt og vondt, realitetsorienterte, og med forståelse for hva man kan oppnå med en dyr, duvende kåpe på akkurat riktig tidspunkt.

 

Publisert 3. august 2009.

 

Advertisements