På Demokratenes landsmøte i 1980 siterte Edward M. Kennedy fra Lord Alfred Tennysons «Ulysses».

Jeg har alltid vært glad i det diktet, det står for meg som en av svært få tekster som klarer å forene det heroiske og storslagne med en sans for nyanse og kompleksitet som gjør at det ikke føles for pompøst, men snarere som en inspirasjonskilde, bølgende linjer som får en til å ville rette ryggen og gå på. Her er siste strofe:

The long day wanes: the slow moon climbs: the deep
Moans round with many voices. Come, my friends,
‘Tis not too late to seek a newer world.
Push off, and sitting well in order smite
The sounding furrows; for my purpose holds
To sail beyond the sunset, and the baths
Of all the western stars, until I die.
It may be that the gulfs will wash us down:
It may be we shall touch the Happy Isles,
And see the great Achilles, whom we knew.
Though much is taken, much abides; and though
We are not now that strength which in old days
Moved earth and heaven; that which we are, we are;
One equal temper of heroic hearts,
Made weak by time and fate, but strong in will
To strive, to seek, to find, and not to yield.

 

Publisert 26. august 2009.


Advertisements