Poirot søndag kveld igjen. En passende serie på et passende tidspunkt – dannet underholdning for late søndagskvelder. I Norge får Poirot alltid svimlende seertall og lett skuldertrekning fra beleste mennesker som ser på Christie-bøkene, og filmatiseringen av dem, som gammelmodige og tradisjonsbundne pliktløp, glosset  opp av de blanke marmorgulvene og kostbare stoffene i interiørene. Interiørene er forøvrig så perfekte at det nesten gjør vondt.

poirot  hjem

Bygningen i Mayfair der Poirot har en leilighet, ifølge tv-serien.

Imidlertid er kvaliteten på episodene og filmene svært variabel. Regissører som tar for seg Poirot-bøkene, får en godtepose av visuelle og dramatiske effekter, men slett ikke alle vet å bruke dem riktig. Kostskolekrimmen «Katt i dueslaget», som NRK sendte i påsken, var en av flere produksjoner som ikke klarte å styre seg for en intens romantisering av den britiske landsbygda og den britiske mellomstiden og særlig blandingen av de to. Regissøren badet bildene i varmt, flommende lys, og gjorde bilder som med en mer nøktern tilnærming ville vært vakre, til ren kitsch. Og i «Stevnemøte med døden» blir Poirot sentimental og kvasireligiøs på slutten. Det kler mannen som ikke lar noen anledning gå fra seg til å referere til de små grå, svært dårlig.

Men så er det mange kapitler i Poirot-sagaen som er vellagde og velspilte. Art Deco-linjene i bygninger og tapeter brukes til å gi bildene struktur og stemning, og mange av skuespillerne går inn de nostalgiske og melodramatiske rollene sine med liv og lyst. Både Hugh Fraser og Philip Jackson lager fine, lett goofy komedieskikkelser av henholdsvis kaptein Hastings og inspektør Japp uten å overspille på noe tidspunkt. David Suchets Poirot er hårfint på grensen til camp, men det ville være vanskelig å spille en posør og eksentriker som Hercule Poirot uten å berøre det campy – og det er en munter forutsigbarhet over det hele. De blodige affærene etterlater en i godt humør hver søndag.

Noe som får meg til å tenke at Poirot egentlig er ganske kynisk. Detektivene vi vanligvis tenker på som tøffere og råere, som de hardkokte amerikanske detektivene Sam Spade og Philip Marlowe, er egentlig langt mykere enn Poirot. Grunnen til de stadige sarkasmene og de stadige slurkene av whiskyflasken er at de tar seg oppriktig nær av verdens ondskap, at de vemmes over forbrytelsene de oppdager, og over menneskenes grådighet og egoisme. Hercule Poirot har aldri reagert på et drap med noen mer voldsom reaksjon enn et strengt blikk og en foraktelig liten vridning av munnen. For den distanserte herren med bart virker mordgåtene som en intellektuell lek, ikke ulik hva IQ-nøttene i Magasinet er for Dagbladet-leserne dagen før. Og det sier sitt at siste linje i søndagens «Tretten til bords» stammer fra den vakre skuespillerinnen som nettopp har blitt avslørt som sin manns morder, og lyder: «Tror du de vil lage en dukke av meg i Madame Tussauds?». Men det er nettopp denne avstanden, denne kjølige lekenheten, som gjør Poirot til noe en kan sette seg til i lenestolen, med pledd og tekopp, og hygge seg med. Noen ganger er de dannede drapene langt å foretrekke fremfor de andre.

poirot

 

Publisert 18. august 2009.

 

Reklamer