De jeg følger på Twitter som ikke er norske skribenter eller samfunnsdebattanter er alle opptatt av å fortelle meg én ting om dagen: At «Twilight»-skuespillerne Kristen Stewart og Robert Pattinson er kjærester. Kanskje er det derfor Vanity Fairs hjemmeside pusher på nytt sin egen artikkel om «Twilight»-fenomenet, tenåringssagaen som blander high school-drama med mild gotikk i historien om Bella og den å, så vakre men å, så uoppnåelige vampyren Edward.

Vanity Fairs James Wolcott er mer begeistret for filmen «Twilight» enn for boken, han merker seg at «Twilight» tar oss tilbake til det disige, dypgrønne landskapet i det nordvestlige USA som også var bakgrunnen for «Twin Peaks» og at regissør Catherine Hardwicke har en egen følsomhet for den dulgte seksualiteten og de flyktige skråblikkene mellom anspente tenåringer.

twilight 1

Da jeg så «Twilight» for å anmelde den for Dagbladet i januar i år ble også jeg slått av den gjennomgripende kyskheten i historien. Det overrasker vel ikke noen at «Twilight»-forfatter Stephenie Meyer er mormoner – her er det abstinence som er tingen. Grunnen er at Edward holder seg unna Bella fordi han er redd han kommer til å kaste seg over henne, bite henne og drikke blodet hennes, men det er lett å se at dette også er den samlivsformen Meyer ivrer for: Det handler om å bygge tillit, respektere den andres grenser og forplikte seg overfor hverandre før det er forsvarlig å ta steget inn i seksualiteten – som i dette universet er noe høytidelig og skremmende, et point of no return. Da jeg vurderte filmen for Dagbladet, skrev jeg det slik:

***

«Det er ikke vanskelig å se bilder på undertrykket seksualitet i de mange historiene om unge kvinner hvis hud og hals virker så uimotståelig på den sterke, fremmede skikkelsen som bare viser seg om natten. Men i moderne populærkultur er vampyren blitt mer av en lidende hovedperson enn en inntrenger med onde hensikter. Både i tv-serien «True Blood» og den nydelige svenske vampyrfilmen «La den rette komme inn» er vampyrene ulykkelige, i dyp konflikt med sin egen natur og behovet for å drepe og drikke blod. Denne kampen er dratt ut i det ekstreme i «Twilight»: Edward forakter seg selv, og våger knapt å røre Bella av frykt for å miste kontrollen. Det kommer knapt som en overraskelse at forfatter Stephenie Meyer er mormoner, og synet hennes på hvordan unge mennesker skal te seg og kle seg virker i full overensstemmelse med synet til George W. Bush. Her gjelder det å kontrollere sine impulser, beherske driftene, døyve det irrasjonelle i seg selv. Den vi elsker skal behandles med respekt. Selv har Meyer sagt til Entertainment Weekly at bøkene hennes nok er preget av miljøet hun vokste opp i.

– Jeg vokste opp i et fellesskap der det ikke var unntaket å være en snill pike. Det var på en måte forventet. Alle venninnene mine var snille piker, og alle kjærestene mine var snille gutter.

En konservativ understrøm flyter under «Twilight», som et ekko av en annen tid. Ikke storme inn i stuen før du har tatt av deg luen. Hendene over dyna. Ikke drikke blodet til den snille damen».

***

I Vanity Fair argumenterer James Wolcott for at tilnærmingen til seksualitet i «Twilight» er mer raffinert enn «True Blood», som er råere og mer direkte. Jeg vet ikke om jeg er enig. Noe av det som er mest slående med «True Blood» er den fabelaktige miljøskildringen: Vi er dypt i sumpene i Louisiana, i en liten, innestengt sørstatsby der alle kjenner alle og der utsvevende seksualitet går hånd i hånd med den dødelige blandingen av streng religiøsitet, overtro og plirende nabokjerringblikk gjennom gjerdet.

true blood 2

Der «Twilight» haler ut og haler ut det første erotiske møte mellom sine bleke, mørkhårede elskere, kjører «True Blood» på allerede i den fascinerende, småvemmelige åpningssekvensen, som lyser Southern Gothic lang lei. Men det gjør ikke at trykket i «True Blood» er mindre. Som i verkene til Tennessee Williams og William Faulkner, to sørstatsforfattere «True Blood» har hentet både det ene og det andre fra, handler det om ubehaget ved, og dragningen mot, det å dykke ned i de grumsete vannene i menneskene, å utforske det mørke, ukontrollerte og driftsstyrte i oss, som kanskje blir desto sterkere dersom omgivelsene er av det dømmende slaget.

Både i de kjølige skogene i Washington og det klamme myrlandskapet i Louisiana er dette den grunnleggende konflikten: Skal jeg gi meg hen til dette som jeg begjærer, men som er farlig for meg? Svaret er naturligvis, hele veien, ja. Men av de to er det «True Blood» som i størst grad viser at det kan være et tett, svett og ubehagelig landskap man da begir seg inn i.

Jammen har jeg ikke skrevet om «True Blood» før også.

 

Publisert 22. august 2009.

 

Advertisements