Hva er egentlig en «frøkensport»? Så langt tror jeg bare jeg har sett ordet brukt i forbindelse med alt det ikke er. Stillingen som Tv2-sjef er ingen frøkensport, ifølge Kåre Valebrokk, og en rolle som debattant i det offentlige rom er i urovekkende grad det samme, ifølge Heidi Helene Sveens kronikk i Bergens Tidende. I bloggen, og i den påfølgende debatten på Twitter, mener Sveen det er et problem at kvinner som ytrer seg med samme slagkraft som menn i de offentlige debattene blir omtalt som mannhaftige, og møtes med sexistisk hets på nettet.

Når Sveen ser dette som et tegn på at menn føler seg truet, og griper til sjikane for å slå tilbake, er jeg ikke sikker på om jeg er enig. Jeg har selv, som anmelder og kommentator i Dagbladet, fått tilbakemeldinger i kommentarfeltene på nettet av typen «gretne, bitre kjerring» og «jenter kan ikke anmelde guttefilmer». Imidertid føler jeg ikke at jeg får usaklig kritikk i større grad enn mannlige kollegaer, men på en annen måte.

Jeg tror dette har like mye å gjøre med at det er en del mennesker der ute som føler seg provosert av det faktum at noen av oss får betalt for å felle estetiske dommer og kulturelle synspunkter i avisen, og dersom de har en annen mening enn oss, er alt ved oss galt. Da brukes det mot deg om du er kvinne, men også om du er ung, fra Oslo, eller, som i kollega Vegard Larsens tilfelle da han ga uttrykk for sin manglende begeistring for «Lange flate ballær 2», fra Sarpsborg. Den typen kritikk må man nesten heve seg over og velge å se på som en del av den i stor grad skapte konflikten mellom «folket» og «kultureliten». Jeg tror det beste vi bladfyker kan gjøre er å holde oss rolige og vennlige og forklare når vi får sjansen at vi er ute etter å opplyse, sortere og bygge ned kulturelle gjerder snarere enn å gjøre dem høyere. Og at vi ofte tillegges motiver som vi ikke har.

Da jeg twitterdiskuterte dette med Sveen i går sa hun at min erfaring er et eksempel på at kvinners meninger latterliggjøres og utdefineres på den måten. Det er jo på en måte sant, og det er et poeng at jeg aldri har sett det brukt mot mine mannlige kollegaer i kommentarfeltet at de er menn. Det er tydeligvis et større handicap å komme fra Sarpsborg.

Samtidig klarer jeg altså ikke å bli så forurettet som jeg kanskje burde, fordi jeg er så innstilt på at en del ufine angrep er en side ved det å være synlig. Kunsten er vel å finne en balanse mellom det å innse at hets på nettet er en uunngåelig konsekvens av å være synlig i det offentlige, og at vi som er i en såpass privilegert posisjon ikke kan være så sarte at vi tar oss nær av den mest flåsete og usaklige kritikken. Når noen argumenterer mot deg ikke med et nytt resonnement, men med at «det skriver du fordi du er kvinne og ikke liker actionfilmer», faller det på sin egen urimelighet. Jeg er litt usikker, men tror kanskje den rette reaksjonen er ikke å klage over enkelttilfeller, men å ta opp dette i bredere sammenhenger, slik Sveen gjør, som del av en tendens som også innbefatter det evige problemet med å få nok kvinner til å stille opp som debattanter i tv-studio og som kronikkforfattere eller intervjuede ekspertkilder i avisene.

Hva «frøkensport» angår, ser jeg for meg at ordet «frøken», på samme måte som ordet «kjerring», kan forstås som fullstendig kjønnsnøytralt.

Jeg tipper likevel at ordet først ble brukt om en type adspredelse som hører hjemme i hager, som krever teknikk snarere enn styrke, og som kan gjennomføres i lange, hvite bomullsskjørt. Forstått slik, må den ultimate frøkensporten være krokett. Og ironisk nok er de største krokettilhengerne jeg vet om alle menn.

 

Publisert 19. juli 2009.

 

Advertisements