Kollega Andreas Wiese, nyss hjemvendt fra ferie, fortalte meg på jobb i dag hvilken innsikt ferien den amerikanske hadde gitt ham: Han hadde innsett at USA var et u-land. Hvorfor? Fordi det er hyggelige, serviceinnstilte hjelpere overalt. Overalt møter du blide mennesker som tar imot betaling og pakker inn varene dine. Fordi de lever av solskinn og tips. Og fordi de vet at det med 10 % arbeidsløshet er det ingen sak å erstatte dem når som helst og med hvem som helst.

Deretter snakket vi om kontrasten til Norge, der den svenske tenåringen i baren såvidt gidder se på deg og likevel forventer et siffer under «total» på kortautomaten som er betydelig høyere enn prisen på to glass vin. I Norge er lite å frykte sammenlignet med USA – og kanskje også en forestilling om at det er lite å vinne. Alle syttenåringer har iPod og laptop, har stort sett fått med seg filmene som er verd å se og platene/iTunes-nedlastingene som er verd å bruke tid på. Det er den typen kompetanse, vår tids påstått viktigste, den sosiale, som de får god tilbakemelding på, som skaffer dem status og festinvitasjoner. I tillegg har de foreldre som er gode sosialdemokrater og sier «det er samme hva du blir barnet mitt, om du blir baker eller advokat, så lenge du er lykkelig». Samtidig skyter de indiske og pakistanske jentene opp av bakken og inntar medisinske og juridiske fakulteter, eller til nød et av ingeniørstudiene ved NTNU. De har fremdeles noe å vinne, de har en klassereise foran seg, og det blir interessant å se hvordan det norske samfunnet ser ut om femten år – med de pakistanske jentene på toppen, brødrene deres i bunnen, og resten av oss i midten, stuck i et eller annet service- eller kontoryrke som en gang var ment å være høyst midlertidig.

Ære være disse arbeidssomme minoritetsjentene, selv om de vel, som Noman Mubashir påpeker, kunne trengt litt luft under vingene i tillegg. Men med utgangspunkt i samtalen i dag synes jeg det er mer interessant å se på oss, eller nærmere bestemt, småsøsknene og barna våre – vi som i den hvite middelklassen. De som opplever at de ikke trenger å jobbe for den sekseren, for de får alt de trenger uansett, og som ikke jobber for å komme inn på medisin i Oslo og kanskje ikke helt kan forestille seg hvorfor det skal være så mye om å gjøre. Som tar noen år ved universitetet eller høyskolen og er ganske fornøyd med det, men hopper av før masteren. Som opplever at det er evnen til å bruke og forstå ironi snarere en snittet på karakterutskriften som gjør dem til vinnere. Andreas sa da vi snakket sammen i dag at det vi utvikler og dyrker i oss selv og andre er fritidsegenskaper. Det er en kortsiktig fremgangsmåte.

Det er bra å være sosialt veltilpasset. Det er bra å være baker, eller stå i skranken hos HM, og være oppriktig tilfreds med det. Men jeg er redd det er en hel generasjon som kommer til å få en bråoppvåkning om noen år og innse at dersom de ville ha variasjon i arbeidsdagen, utviklingsmuligheter, midler til å reise og arrangere middagsselskaper, så burde de lagt et bedre grunnlag for seg selv. For selv for fritidsfolket er det mange, mange arbeidsdager en skal gjennom før man i 62-årsalderen tar fatt på den siste store ferien.

 

Publisert 24. juli 2009.

2 kommentarer:

 

Line

26.jul.2009 kl.20:12

Godt sagt, godt sagt.
Jeg prøver hardt å ikke være et fritidsmenneske. Jeg jobber ikke på H&M, jeg leter og prøver og søker nye utfordringer, nye settinger.
Men føler meg som et fritidsmenneske likevel.

Dagfinn Nordbø

02.aug.2009 kl.23:34

for «2, og 3.generasjons innvandrere» fra Pakistan er høy utdanning det beste alternativet til tvangsgifte. Men dessverre slipper de ikke unna likevel
Advertisements