Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken «1001 filmer du må se før du dør» insisterer på at «To Kill a Mockingbird» er en av disse. Filmversjonen av Harper Lees prisbelønte roman virker stiv og utdatert, frosset fast i en gammelmodig uskyld. I 1962 var det sikkert en sunn film å se, men i 2009, når vi vet så mye mer om sinnet, spenningene og kompleksiteten som nødvendigvis blir en del av kulturen til et land som har en historie med slaveri og segregasjon, virker dette for flatt.

Men Malcolm Gladwell i The New Yorker har lykkes med å skrive en spennende artikkel om en uspennende film.  Gladwell tar for seg Atticus Finch (Gregory Peck), vår ubestridte helt. Han taper saken, og svarte Tim Robinson blir uskyldig dømt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Men det svarte publikummet reiser seg i andakt når han samler sammen papirene sine og forlater rettssalen.

to kill a mockingbird

I «The Courthouse Ring – Atticus Finch and the limits of Southern liberalism» utforsker Gladwell parallellene mellom Finch og guvernør Big Jim Folsom. Finch er oppdiktet og Folsom virkelig, men de levde og virket i en felles arena: Femtitallets Alabama. Folsom bad tilreisende svarte kongessmenn på whisky og soda og avfeide all kritikk med et enkelt «alle mennesker er rett og slett like». Han hadde en god oppdragelse i bunnen og handlet ut fra overbevisningen om at privilegerte mennesker måtte bidra i samfunnet. Og den storbygde skikkelsen stod ganske alene som progressiv politiker i de rasedelte sørstatene.

Selv om Gladwell har stor respekt for Folsoms arbeid, peker han på at Folsom, og Atticus Finch, har som mål å humanisere Jim Crow-samfunnet snarere enn å forandre det. Som guvernør utsatte Folsom å innføre Brown vs. The Board of Education i all sin velde, en dom som brakte med seg endringer som var strukturelle og ikke bare sosiale. Slik minner han om Atticus Finch, som virker påfallende lite sint i «To Kill A Mockingbird». Når fakler-og-høygafler-gjengen kommer for å lynche Tim Robinson kvelden før rettssaken, reagerer Finch med en skolelærers skuffelse. Han ser på mobben som uopplyste barn snarere enn drapsmenn. Verken Finch eller Folsom, mener Gladwell, ligner på aktivistene som på sekstitallet satte all sin energi og intensitet inn på å gjennomføre de store, kalde, nøytrale reformene i samfunnet. Det er ikke så mye en kritikk som en erkjennelse av at de fleste er barn av sin tid, og preget av tankesettet som omgir dem store deler av livet.

Gladwells artikkel er verd å lese i sin helhet, blant annet på grunn av det sosiologiske blikket han har på romanen: Atticus Finch kjemper mot forskjellsbehandling av svarte og hvite, men han skaper et nytt skille mellom det hvite establishmentet og den hvite underklassen i småbyen Meacomb. Han påpeker at det skillet også var rådende i de segregerte Sørstatene på tiden boken ble skrevet, og viser til eksempler der svarte menn blir trodd fremfor hvite kvinner, så lenge kvinnene er etablert som løse fugler med lav moral. Men det jeg synes er kanskje mest interessant er analysen av forskjellen mellom pragmatikerne og idealistene, de konfliktsky og de konfliktsøkende. Begge søker nok endring, men den ene siden vil gå med babyskritt, lirke det til, minimere blodbadet, mens den andre handler utfra prinsipper og står på krava. Uten sistnevnte ville alle disse nødvendige prosessene gått langt saktere enn de gjorde. Men vi kan forstå og verdsette gammelmodige gentlemen som Atticus Finch og Big Jim Folsom likevel.

big jim folsom

 

Publisert 12. august 2009.

 

Advertisements