Ashton Kutcher. På en måte er det jo ingen grunn til å være irritert. Han har bare gjort det samme som en lang rekke kvinner (og noen andre menn) også har gjort gjennom årene: Skaffet seg berømmelse på lite annet enn et pent ansikt og evnen til å knytte forbindelser. Stadig flere regissører gir den uomstridt elendige skuespilleren hovedroller og plakatplass. Denne gang er det snakk om «L. A. Gigolo», som jeg anmelder i Dagbladet i dag. Den er omtalt som en komedie, men er egentlig bare en halvveis trist, halvveis likegyldig beretning om hvor tomt det egentlig er å leve av å varte opp velstående mennesker seksuelt.

Det som er underlig, er at Ashton ikke klarer å mobilisere halvparten av den gutteaktige fryden han legger for dagen når han hyler av begeistring etter å ha lurt en eller annen liksomstjerne på «Punk’d». Er det noe sted den typen energi ville være på sin plass, er det her. Men Ashton går rundt som en blek zombie i Hermès, eller i varierende grader av nakenhet. Han er og blir hysterisk kjedelig. Han er, med andre ord, den fullkomne bimbo.

la gigolo 1

 

Publisert 6. august 2009.

 

Advertisements