Jeg skriver i Dagbladet i dag at den tredje Harry Potter-filmen er den beste og krysser fingrene for intens og opphetet debatt i dagene som kommer.

Den nyeste Harry Potter-filmen, «Harry Potter og Halvblodsprinsen», er mer ujevn, særlig fordi det er løse tråder som aldri knytes sammen på slutten og fordi jeg tror store deler av publikum vil ha problemer med å forstå hvorfor det siste store actionopptrinnet er så mye å mase med. Men regissør David Yates, som gjorde en heller middelmådig jobb med forrige epos, «Harry Potter og Føniksordenen», har fått en helt annen intuisjon for det menneskelige. Kanskje hjelper det at Harry ikke lenger er den interessante – i «Harry Potter og Halvblodsprinsen» får Yates glemme Harry for en tid og konsentrere seg om Draco Malfoy (Tom Felton). Måten Yates plasserer Draco i de gotiske salene og korridorene er ganske utsøkt – det les og skravles rundt ham, men Dracos smale skikkelse, nesten alltid kledd i sort dress, skjærer inn i bildene som et sort knivblad og minner om at det er noen som gjennomgår sitt unge livs hittil verste kvaler mens andre skriver i skoledagbøkene til hverandre.

harry potter 1

Det er jo sjelden helten i et eventyr er den mest interessante, og jo mer filmene dveler ved mer tvetydige skikkelser som Draco og Alan Rickmans utsøkte professor Snape, jo bedre er det. Slik sett har også «Harry Potter og halvblodsprinsen» et ess i ermet ved at det sjette skoleårets årets obligatoriske nye lærer er Horace Slughorn (Jim Broadbent), mesenen og nettverksbyggeren som i et svakt øyeblikk lot seg forlede av sin egen smigrede forfengelighet til å si noe han ikke burde si til noen som definitivt ikke burde høre det. Jeg har vært fan av Broadbent i mange år og synes han har mye av æren for at Yates’ film, sine svakheter til tross, ved siden av Alfonso Cuaróns «Harry Potter og fangen fra Azkaban» er den eneste av filmene som formidler noe følelsesmessig ekte.

Saken er at jeg også skulle ønske også Cuarón, som gjorde en så flott jobb med «Harry Potter og fangen fra Azkaban», tok den enda lenger i retningen han var på vei og dvelte enda mer ved de store panoramaene av dampende, grågrønne skoger og gotiske buer og vinduer i stein. Både fordi disse bildene bidro til å skape en egen verden og gjøre «Harry Potter og fangen fra Azkaban» til et estetisk produkt og ikke bare en actionaffære, men også fordi formen kommuniserte noe i seg selv: Harry Potter trengte ikke mase like mye om hvor sint eller lei seg han var eller hvor mye han savnet foreldrene, han var så tydelig et lite menneske, alene selv blant venner, der han stod som en liten skikkelse mot den enorme klokken på Hogwarts, eller mot pendelen som svingte stille, eller der han lå i den store hallen og så opp mot galaksen som var tryllet frem i taket. Cuaróns bruk av sirkelformen er også bemerkelsesverdig elegant for en franchise av denne typen: Som jeg skriver i Dagbladet-kommentaren i dag, lar Cuarón seg tydelig inspirere av varulvhistorien og tidsreisehistorien i «Harry Potter og fangen fra Azkaban» og bygger opp hele bilder rundt de store buene i fullmånen og klokkeskiven. Han skaper også en av de vakreste scenene i filmen idet Harry Potter setter seg ned for å snakke med professor Lupin (David Thewlis) om foreldrene sine og små, gylne kloder hele tiden seiler langsomt rundt dem, som rundt senteret i et solsystem. Harry Potter er en liten skikkelse i en stor natur, og også i et stort univers.

Legg også merke til hvordan Cuarón og Yates (Yates’ film nummer 2, vel å merke) bruker det gotiske og middelalderske i arkitektur og musikk i filmene sine. Det er flere grunner til at det er en god idé. For det første er J. K. Rowlings bøker tydelig i dialog med både antikke og middelalderske myter. Et av Albus Dumbledores mellomrom er «Percival» – han er dermed oppkalt etter en av de tre av kong Arthurs riddere som fikk se den hellige gral. At filmskaperne speiler hennes intertekstualitet, er passende. For det andre skaper dette, som jeg også skriver i dag, en vemodig og fascinerende parallell til Harry og Draco, som begge også er en slags riddere, brikker i et større spill, på vei til sine oppdrag, et godt og et ondt, som de begge kvier seg for. De fromme ridderne i middelaldersangene er på sitt mest rørende når de ønsker å gjøre sin plikt, men merker at deres menneskelighet, alt som binder dem til jorden og til andre mennesker, stritter imot. Kanskje er det samme indre strid som gjør at både Harry og Draco, Harry i film nummer tre og Draco i film nummer seks, slår meg med sin bunnløse ensomhet.

 

Publisert 14. juli 2009.

2 kommentarer:

 

Martin Ø.

21.jul.2009 kl.21:26

Ser at jeg er litt seint ute her, men jeg trodde det var allment akseptert at Prisoner of Azkaban var den beste Potter-filmen. Alle anmeldelser og annet jeg har lest om Potter-filmene, i tillegg til å ha sett filmene en god del ganger, gjør at jeg mener det ikke er spesielt kontroversielt.
Så egentlig er vi enige, men jeg bare reagerte på at du kalte det en brannfakkel på twitter. For øvrig mener jeg at PoA er den beste boka også, men der er jeg litt mer uenig med meg selv.

Inger Merete

21.jul.2009 kl.23:29

Uttrykket «sommerens brannfakkel» var ikke hundre prosent alvorlig ment. Jeg tror «opprett asylmottak i Afrika» kommer noe høyere opp på kontroversielle statements-listen.

Likevel hyggelig å høre at det er en oppfatning som deles. Jeg leste en del anmeldelser i internasjonale medier før jeg skrev kommentaren, og var overrasket over at mange var ganske kritiske til «Prizoner of Azkaban», og mente den hadde dramaturgisk svake sider fordi den tidvis tar tempoet veldig ned. Unødig å bemerke at jeg er uenig – og det er vi åpenbart to om 🙂

Advertisements