Kollega John Olav Egeland, han med den høylydte latteren og den gylne pennen, kan vanligvis ikke gjøre noe galt i mine øyne. Likevel er jeg mildt uenig i det han skriver i Dagbladet i dag, under den dystopiske overskriften «Reisen til en ny natt», der han advarer mot «det nye høyre», som vil «bruke menneskenes ulikhet til å undergrave likeverdet». Som en del av de ideologiske okkupasjonsstyrken nevner han forskeren Asle Toje, forlagsredaktør Halvor Fosli og Harald Eia. Sistnevnte skal til høsten starte en tv-serie som går inn i biologiens og evolusjonens rolle i å forme oss mennesker, en rolle Eia tror er undervurdert.

Nå hører det med til historien at hver gang jeg hører ordet ideologi, kjenner jeg i alle fall et lite rykk i hånden i retning pistolen. Selvsagt skal vi være bevisst på hva som er overbygningen for våre meninger, og i hvilken generell retning vi mener verden så smått bør sige. Men man skal være forsiktig med å blande verden slik man ønsker den skal være og verden slik den er, idealisme og pragmatikk, i alle fall hos andre. I innvandringsdebatten er det mye grums og fordekthet som bør settes søkelys på, og som virker motivert av en ideologi, bevisst eller ubevisst, som kanskje ikke tåler flombelysning. Men at Eias tanker om at mennesker muligens er mer styrt av naturen enn vi liker å tro, settes i samme bås som kulturell og rasemessig intoleranse og har snev i seg av det perverterte tankegodset som brakte verden ut i 2. verdenskrig, virker feil. Snarere virker denne typen prosjekter som en konsekvens om at den som setter det i gang har stoppet opp, sett på verden rundt seg, og spurt seg om virkeligheten virkelig stemmer overens med det som er blitt forfektet. Det er tanker det må være lov å utforske.

Selvsagt er mennesker like mye verd. Selvsagt er det et ideal at vi alle skal få en grunnleggende dannelse, i hjemmet og i skolen, som gjør oss i stand til å delta i et demokrati. Men vi er jo ikke like, og hvis vi insisterer på å tro det, hvis vi ikke tillater biologiske forklaringer på hvorfor vi er som vi er og handler som vi gjør, tror jeg vi kan gjøre mange mennesker mer ulykkelige.

Jeg har en venninne som er psykolog. Ifølge henne er det meste av psykologiforskningen samtstemt i at det er betydelige forskjeller på kvinner og menn. Naturligvis finnes unntak, bøttevis av dem. Men menn er i det store og det hele langt bedre til logiske oppgaver og matematisk tenkning. Kvinner har langt høyere emosjonell intelligens og er flinkere til å forstå hvordan personen som sitter overfor dem egentlig har det. Ifølge min venninne bør samfunnet, og næringslivet, lære seg å verdsette den kvinnelige intelligensen høyere, snarere enn at vi later som den ikke finnes. Tross alt er det ikke vanskelig å argumentere for at det kan være en vel så stor fordel i livet å vite om personen foran deg er tilfreds eller ulykkelig, som å kunne løse den vanskeligste av iq-oppgavene i Dagbladets lørdagsmagasin. Nevnte venninne fortalte også at hun har en rekke kvinnelige klienter som er dypt fortvilte fordi de er så mye mer følsomme og ustabile en kjæresten eller ektefelle. De klandrer seg selv. Hvis det nå er slik det er – ville det ikke være fint å kunne løfte den stenen av skuldrene deres, og si til dem at dersom målet ditt virkelig er å være mindre følelsesbasert, så vil du sikkert klare det, men du vil trolig måtte kjempe mer for det enn mannen din må. Fordi det følsomme er noe du er disponert for

Samme frustrasjon har jeg kjent på mange ganger når det gjelder skolepolitikk. Høyres mer kommersielle tenkning, politikken som gikk ut på å belønne studiesteder for antall produserte studiepoeng og så videre, har alltid slått meg som svært vulgær. Unge Høyres tanker om å dele skolelever inn i klasser har jeg derimot sans for. Jeg glemmer aldri hvor lang tid jeg brukte på å forklare medelever på barneskolen forskjellen på nominativ og akkusativ – det var ikke en tankegang de forstod. Hvor usikre må ikke de ha blitt av å sitte i samme rom som meg, og de andre som forstod grammatikk like lett som meg, og høre oss svare og forklare samtidig som det som ble sagt gikk rett over hodet på dem? Ville det ikke vært bedre om de kunne få undervisning på sitt nivå, i et rom der de ikke trengte å føle seg så dumme – og at de av oss som var nysgjerrige og ambisiøse og utålmodige fikk armslag og oppmerksomhet til å bryne oss litt intellektuelt? Men med en jeg murrer om at vi holder flinke folk tilbake i Norge, får jeg høre at «jammen de flinke klarer seg uansett», at dette vil være å skape forskjeller og dyrke eliter. Men vi har ikke noe problem med elitedyrking når det gjelder olympiske gullmedaljevinnere og musikere i verdensklasse, vi har ikke noe problem med å forstå at de trenger stimuli, inspirasjon, og trening, trening, trening. Men når det gjelder intellekt, er det som om vi ikke ønsker å se forskjellene, fordi vi vil så inderlig gjerne at alle skal være så like som mulig – og hvem vet, kanskje går vi glipp av en nobelprisvinner i økonomi, eller en forsker som kunne funnet viktige vaksiner og medisiner, fordi vi ikke våget å se forskjellene, gi oppmerksomhet til de flinke, og sørge for at de opparbeidet seg disiplin, ambisjoner, og stolthet over å være den de er.

Og når jeg skriver dette, er det ikke som et del av et høyreprosjekt. Jeg har aldri stemt til høyre for venstre, for å si det på pussigst mulig måte. Det er ikke ment ideologisk. Og jeg ville hylt høyt og lenge om noen plasserte meg i samme bås som de mest innvandringsfiendtlige stemmene der ute, eller anklaget meg for å utnytte forskjellene mellom mennesker for å gi en gruppe, min gruppe, makt og innflytelse. Det har rett og slett med å gjøre at jeg ser rundt meg, og jeg synes ikke alltid verden er en slik bugnende blomsterdal av likhet som mange skulle ønske. Og jeg tror resultatet, hvis vi i for stor grad fornekter dette, kan bli stagnasjon samfunnsmessig og smerte for den enkelte som ikke klarer å bli akkurat det han eller hun ønsker. Jeg er helt sikre på at det er mange der ute som kan anføre gode argumenter mot meg. Men jeg håper i så fall sterkt de er basert på pragmatisme, på observasjoner, på håndfaste utprøvninger av teorier, i stedet for ideologi, eller den høyspente versjonen av ideologi som kalles ønsketenkning.

UPDATE: Alle som er i tvil om at mennesker kan være ordentlig primale, oppfordres til å skru på MTV og følge med på den første hip hop-videoen som dukker opp.

Publisert 4. juli 2009.
4 kommentarer:

Ellen Skjold Kvåle

06.jul.2009 kl.08:54

Dette var et svært godt innlegg, Nete. Praktfullt.

J

09.jul.2009 kl.13:58

Dagbladet må sette av en kommentarplass til deg snart, dette var strålende skrevet – og på sin plass.

Inger Merete

09.jul.2009 kl.15:34

Så søte dere er. Tusen takk.

Linn

16.aug.2009 kl.19:07

Oi, dette var fengende. Godteri for intellektet. Fortsett:)
Advertisements